Eg bærre spørr.

I et søk etter navn på området som skal inngå i det kulturlandskapet landbruksmyndighetene skal opprette på Vestvågøy, ser jeg at det er kommet mange forslag «på bordet». Ett av forslagene er Yttersida, som i Lofotposten blir stemplet som et godt forslag.

Rådet fra Landbruksdirektoratet er å unngå svært lange navn og helst bruke gjenkjennelige navn som beskriver et geografisk område eller kommunenavn. Nytt navn må forankres lokalt understreker direktoratet.

Yttersia er jo ikke noe langt navn, men at det er beskrivende for området stiller jeg spørsmål ved.

Som den landkrabben jeg er, har jeg all min tid forbundet yttersia med fiskefeltene utafor Lofoten. Enten så ligger man og fisker på yttersia av Lofotveggen eller så ligger man på innersia. Så om en eller annen fortalte meg at «Ola Nordmann» var på yttersia, trodde jeg umiddelbart at vedkommende var i en båt på yttersia for å fiske. Og yttersia er jo så visst ikke bare utenfor Vestvågøy Det er utenfor Røst, utenfor Vågan, utenfor Vesterålen, utenfor Senja og sikkert utenfor mange andre øyer og øygrupper langs vår langstrakte kyst. Yttersia forbinder jeg derfor med et grenseløst område til havs. Jeg syns det da vil bli tvetydig og lite gjenkjennelig for et lite område på land.

Et kulturlandskap i jordbruket skal vernes og opprettholdes i mest mulig opprinnelig stand. Det kan søkes om tilskudd til arbeidet med «å ta vare på naturmangfold, kulturhistorie og jordbruksdrift».

Uten å kjenne så godt til forhistorien vedrørende landbruket i Lofoten, tenker jeg at den sikkert skriver seg tilbake fra før-vikingtid.

Øya Vestvågøy har i forhistorien hatt navnet Lofotr. Hvorfor ikke binde det forhistoriske navnet sammen med nåværende og kalle det nye geografiske området for Vestlofotr? Foruten å binde gammelt og nytt sammen slik, så betegner navnet en vestlig del av øya, og tilfeldigvis ligger området rett vest av Lofotr vikingmuseum.

Navnet vil også lede til hele øygruppa Lofoten, som «alle» vet hvor er.