Barnevernet er en av de viktigste institusjonene i det offentlige hjelpeapparatet, og kanskje den delen av det offentlige som allermest virker inn på livsopplevelsen vår – langs knapt forståtte eller formulerte sjelelige irrganger?

På den ene side priser vi Barnevernet for å oppdage og hjelpe barn som lider under opprørende omsorgssvikt; vi er stolte av et samfunn som setter barns beste i høysetet. På den annen side kan mang en far eller mor nære en hemmelig frykt for offentlig inngripen i familielivet. Og Barnevernets myndighet til omsorgsovertakelse utgjør på dette nivået – i fryktens hemmelige fantasilandskap – den størst tenkelige trusselen mot alt man har kjært. Man trenger ikke ha noe å skjule for å nære en slik frykt, det holder å kunne forestille seg muligheten av en alvorlig misforståelse eller av grunnløse bekymringsmeldinger.

En bekymringsmelding er den første koblingen mellom Barnevernet og en barnefamilie. Bekymringsmeldinger kan komme fra lærere, barnehageansatte, tannleger, politi – så vel som fra naboer eller familiemedlemmer eller hvem som helst.

Fra innsiden av offentlige institusjoner, der barnevernet inngår som en naturlig del, kan bekymringsmeldinger (muligens) framstå relativt ukompliserte. Å levere en bekymringsmelding for lite kan medføre stor lidelse for et barn, mens en grunnløs bekymring kan overlates til Barnevernet å sortere ut?

Men for familien det dreier seg om, kan dette oppleves ganske annerledes. Fra den jevne families synsvinkel kan et besøk fra Barnevernet framstå som noe av det mest skremmende man kan oppleve. Og mistroen dette kan utløse, kan i noen tilfeller kanskje skape større problem enn det løser?

Så for enhver samvittighet som står overfor dette spørsmålet – burde jeg gå til Barnevernet med en bekymring? – må dette framstå opprivende.

Med alt dette i bakhodet, er det betryggende å høre fra lederen av Lofoten barnevern, Monica Nyvoll Skaufeldt, at våre kommuner nå arbeider for i større grad å hjelpe barn der de er til daglig, og at offentlig ansatte ikke oppfordres til rent ukritisk å overlate bekymringer til Barnevernet:

– Det jobbes med at flere saker kan løses uten at Barnevernet behøver å kobles inn. Tidligere praksis har vært at lærere, barnehageansatte og andre offentlige tjenestepersoner har meldt saker til Barnevernet for undersøkelse – og overført ansvaret for den videre oppfølgingen til Barnevernet, selv om de ofte er de beste til å hjelpe barna, forklarer barnevernslederen til Lofot-Tidende.

I intervjuet går det også fram at interne rutiner med bekymringsmeldinger på automatikk – for eksempel ved fravær fra skolen – ikke er innenfor loven. Samtidig skal man kunne gå til Barnevernet med enhver reell bekymring. Den som melder trenger ikke være sikker i sin sak, men det skal finnes en konkret grunn til bekymringen, forklarer barnevernslederen opplegget.

Barnevernet plikter å følge opp konkrete bekymringer. For alle oss som lever sammen i lokalsamfunnet, er det viktig å forstå dette: Hver gang du hører rykter om Barnevernets kontakt med en familie, bør du ikke trekke forhastede konklusjoner om dine naboer. Barnevernets kontakt er langt fra et bevis på omsorgssvikt, men en del av hjelpeapparatet slik det fungerer.