– Jeg blir aldri lei av å ha barn. Jeg får energi av å ha barn rundt meg. De gir så mye livsglede, sier Turid Aksberg.

Hun har egne barn, barnebarn og har vært fosterhjem siden 2009. Men hun blir aldri lei av unger.

For 53-åringen har det alltid vært naturlig å passe andres barn. Det startet med at hun stadig drasset med seg lillebroren. Gjennom barne- og ungdomsskolen var hun trillepike og barnevakt, og hun ble selv mor da hun var 16 år.

Drømte om å bli fosterhjem

Ønsket om å være fosterhjem har Turid hatt siden hun og barna hennes bodde i Kabelvåg.

– Jeg hadde ofte besøk av andre sine barn, fordi foreldrene trengte barnepass eller avlastning. Da jeg bodde i Kabelvåg fikk jeg smaken på det å bli fosterhjem, med å være avlastningshjem for et barn over lengre tid, forteller Aksberg.

Da hun flyttet sammen med mannen sin, Bror Larsen, hadde de i flere år en dialog om å bli fosterhjem. I 2009 kom hun over en brosjyre fra Bufetat som var lagt inn på pauserommet på arbeidsplassen hennes. Brosjyren tok hun med seg hjem, og hun og Bror ble enige om at de skulle søke om å være fosterhjem. Etter det gikk alt veldig fort.

– Vi sendte inn søknad i mai, og 14 dager senere tok Fosterhjemstjenesten i Sortland kontakt. De ville møte oss, for søknaden vår interesserte dem stort, sier hun.

– Fosterhjemstjenesten i Sortland var så ivrig i første hjemmebesøk at de startet å kurse oss i Pridekurs. Pridekurs er et kurs som alle som vil bli fosterhjem må ta. Vi ble fortalt at de allerede hadde en match på et barn, så vi var ikke på samlinger med andre under kurset, forteller Turid.

Les også

For 15 år siden omkom Turids sønn i en trafikkulykke: - Jeg bærer ham med meg hver dag

Det eneste statlige fosterhjemmet i Vest-Lofoten

I september begynte de å bli kjent med gutten som da skulle flytte til dem.

– Vi fikk et barn som trengte ekstra oppfølging. Derfor ble jeg frikjøpt fra min ordinære jobb av Bufetat. I november 2009 flyttet barnet inn. Når du blir frikjøpt på den måten som jeg ble er det et statlig familiehjem. Selv syntes jeg det var skremmende i begynnelsen at jeg ikke skulle jobbe ute i felten lengre, for jeg er utadvendt og sosial av meg. Men å få lov til å hjelpe et barn som trenger tydelighet og struktur i hverdagen var ikke et vanskelig valg. I 2009 var vi det eneste statlige familiehjemmet i Vest-Lofoten, sier 53-åringen.

Turid syntes at det å være det eneste statlige fosterhjemmet i Vest-Lofoten ble veldig ensomt og krevende. Hun begynte også å føle på et behov for å komme seg ut i en annen type arbeid.

– Det krever mye av deg å være statlig familiehjem, og det er vanskelig å være alene mesteparten av tiden når mannen er fisker, sier hun.

Etter at tre fosterbarn hadde vært plassert på hvert sitt tidspunkt fra 2009-2018, valgte de å si opp kontrakten i 2018.

– Det var riktig for oss, og det var riktig for barnet som vi hadde da, forteller Aksberg.

– De er en del av familien

Turid forteller at hun godt kunne hatt ti unger om hun hadde hatt muligheten til det. Barnet som de nå har i fosterhjem, er en del av familien, påpeker hun.

Denne gangen er de i kategorien kommunalt fosterhjem.

– Det er viktig for meg at de som er hos meg i fosterhjem skal vite hvor de kommer fra, men de skal også føle seg som en del av vår familie, sier hun.

Turid har jevnlig kontakt med sine tidligere fosterbarn. Hun synes at det er fint å ha kontakt med dem og følge livene deres etter at de har flyttet fra henne. Hun forteller at de har kontakt både via SMS, telefon og de besøker hverandre.

– Det betyr mye for meg når de forteller at de har fått et grunnlag i livet den tiden de har bodd hos oss, sier hun.

Barnebarn som er både eldre og yngre enn fosterbarn

I januar 2020 fikk de forespørsel fra Fosterhjemstjenesten om de ønsket å ta imot et nytt barn, og at dette barnet bare er ni måneder. Både Turid og mannen hennes følte da at tiden var inne for å bli fosterhjem igjen.

– Å være så godt voksne som vi er og ta imot et lite barn har ikke vært noe problem. Før vi bestemte oss for å ta imot, snakket vi med barna våre for å høre om hva de syntes om det. Vi har jo barnebarn som både er eldre og yngre enn fosterbarnet som vi har i hus nå, sier Turid.

Barna deres var positive til at det skulle komme enda et nytt familiemedlem, og Aksberg forteller at det har gått veldig fint å gå til småbarnstadiet igjen.

– Vi er jo ferdige med uteliv og slikt, og hverdagene er aktive. Livet med barn i huset er selve livet. Hadde det vært mulighet for det, skulle jeg gjerne tatt imot både én og to til, sier Turid.