Så var den her igjen, den tiden da selv Lofotens innbyggere kan ta av seg ullundertøy og kjeldresser. Mange kjenner nok på at dagene med finvær er for få, og før vi vet ordet av det må båten i støa, og trampolinen må finne sin vinterplass eller være tapt for alltid. Stadig spør man seg hvorfor vi velger å bli igjen på dette stedet som værgudene ser ut til å ha glemt, eller i alle fall neglisjerer når godværet skal deles ut.

I stiv kuling sludd og regnbyger sliter vi oss på turer, til og fra jobb, på butikken, og tenker at det uansett er verdt det. Men selv om været er lite å skryte av, og at tilbudene bare er brøkdelen av hva man kan meske seg med i urbane strøk, så vet vi hvilken frihet vi nyter godt av her. Vi har til nå kunne vandre ut i den skjønneste natur uten det helt store behovet for transport. Bilen har man uansett kunne miste nærmest hvor man måtte finne det for godt uten noen større problemer. Her ute i havgapet har vi alltid hatt det privilegiet at vi har kunnet unngå trengselen som bylivet preges av.

Våre elskede adspredelsesområder er i verdensklasse, og vi har noen av de fineste strendene nærmest helt for oss selv. Det er da godt at vi sammen enda har dette igjen for strevet gjennom vintermånedene når sola er borte og lyspunktene få. Vi klorer oss fast år etter år med lengsel mot solfylte dager hvor vi kan nyte frihetens privilegier. Spektakulære fjelltopper rager hvor du enn snur deg, og som Dr. Fish en gang sang: «det er de skarpe fiolette fjella som gir deg en jævla trøkk midt på smella!» Fjellene står like staute i dag, men ellers har mye endret seg siden den gang.

Når lofotingene blir spurt om hva de synes er det beste med hjemplassen er svaret ofte den flotte naturen.

Her om dagen ville jeg investere litt kvalitetstid med min sønn på åtte år. Jeg hadde et ønske om å vise ham litt av mine barndoms aktiviteter. Jeg vokste nærmest opp i fjæra, og vi gikk ofte på jakt etter «skatter» som vinterens uvær hadde bringet opp mellom fjæresteinene. Stadig søkte vi etter ting som hadde kommet på rak. Målet for akkurat denne turen var å finne flytemidler fra sist vinter. Så kunne vi kanskje bidra med å minske søppelmengden i samme slengen, det var jo et lite kinderegg i seg selv. Jeg hadde noen år tilbake besøkt Voie-fjæra og var klar over at den kanskje kunne by på noe slikt.

Desverre viste det seg vanskelig å besøke dette stedet. Fiendtlige plakater og advarsler om borttauing preget området, og det var dermed umulig å komme seg ut av bilen her. Vi gjorde vendereis og tenkte kanskje Holsøya hadde noe å by på. Det var ikke mye bedre her. Jeg må innrømme at jeg kjente på en murrende irritasjon da jeg kjørte ned til et av mine barndoms lekeplasser. Er vi allerede der, er det slik det har blitt? Jeg blir minnet om at trengselen allerede har funnes oss her ute, og at det snart ikke lar seg gjøre å komme seg ut på en liten «lavterskeltur».

Men snart skulle vi heldigvis gå en plass som vi følte oss både velkommen og hvor denne lille adspredelsen kunne føles bekvemt. Turen gikk til Ballstad, nærmere bestemt Gjermesøy. Et fantastisk område for både mennesker fugl, og dyreliv. Overraskende blir vi møtt av noe av lignende også her! En europall med påskriften PRIVAT sto på veien ut mot den vante turstien. Vi trosset skiltet, men følelsen av å være iakttatt og uønsket satt liksom igjen. Nå ble turen i tillegg så som så siden vi ble fanget av styrtregn. Et fenomen som tidligere bare kunne oppleves på sydligere breddegrader, eller i innlandet i Sverige er nå blitt en del av sommeren her, men det skal mer enn vær til for å vippe en fastklort lofoting av pinnen.

Det var ikke dette som nøret denne indre uroen. På tilbaketuren passerte vi skiltet igjen. Vi gikk forbi noen vinduer, og jeg følte meg som en inntrenger. Jeg har ikke noe ønske om å invadere noens privatliv, og evner godt å kjenne på deres opplevelse av dette. Nå viste det seg i ettertid at skiltet ikke var ment for oss. Det dreide seg om uønsket biltrafikk, og ikke turgåere. Siden jeg ikke kunne motstå fristelsen til å ta opp temaet ble dette i etterkant livlig debattert i sosiale media. Heldigvis ble misforståelsen ganske raskt avklart og skiltets påskrift ble endret. Enn så lenge er alle turgåere velkommen der ute.

Disse endringene finner nå sted gjennom hele Lofoten. I Svolvær er det stadig konflikter angående parkering, og snart vil nok Leknes streve med det samme.

Noen jeg kjenner svært så godt padlet en dag med kajakk ved Ballstad. Det ble etter sigende en flott tur, men problemet meldte seg når de skulle finne en plass å gå i land. I havneområdet var det nesten ikke råd å komme på land uten å være til forkleinelse for noen. Det ble til slutt tatt en avgjørelse som faktisk resulterte i at de litt klønete endte opp på terrassen hos eieren av tilhørende eiendom.

På Uttakleivstranda må man nå løse ny parkeringsbillett etter tre timer, eller dra hjem. Det er ikke vanskelig å se nødvendigheten av mye av dette, men Lofotens jomfruelige magi synes å svinne.

Henningsvær merker allerede presset, og stadig ser vi gnisninger mellom forskjellige interesser.

Kanskje litt vanskelig å se hvor jeg vil med dette. Jeg vet det knapt selv, men jeg ser i alle fall en del skjær i sjøen for innbyggernes livsutfoldelse i framtiden. Hvordan vil det bli når stadig større områder blir gjort private? Når skal den store diskusjonen om arealforbruk komme i Lofoten? Mange av inngrepene i kommunene kan i seg selv virke ubetydelige, men mange små̊ inngrep får til sammen store ringvirkninger.

Det er slik jeg ser det på høy tid at kommunene setter tak på arealforbruket, og holder stø kurs.

Mitt håp er at Lofoten kan være til mange, og ikke for de få. Det ligger stort ansvar på utbyggere, myndigheter og for så vidt på oss alle i å se til at allmennhetens interesser blir ivaretatt. Forståelse og gjensidig respekt vil kanskje være nøkkelen til å beholde den gode stemningen som til nå har preget.

Så er det da i tillegg noe med hvordan vi organiserer og bygger. Nåtidens konstruksjoner virker noe låst i en idé om å bringe naturen inn i hytter og hus. Det vil være et stort paradoks dersom naturen går tapt i samme forsøket. Kanskje er det ikke fremtidens løsning med kjørevei helt fram til hyttedøra, eller vinduer i hele røstet, dette krever jo større plass til privatliv, og er verken energieffektivt eller en bærekraftig -til det er hele konseptet for plasskrevende. Mange ser ut til å tro at areal er en ubegrenset ressurs, men dette beror nok på en misforståelse. Nærliggende utfordringer vil trolig ikke være å skaffe kjøpere til nye utbyggingsprosjekter da mange ser ut til å ville ha en bit av Lofoten. Prøvelsen kommer heller i å beholde noe av det opprinnelige, og ikke miste sjela til glass og dynamitt.

Til slutt vil jeg bare poengtere at denne storstilte naturen, og mangfoldet er grunnlaget for oss alle. Alt dette, og frihetsfølelsen var i alle fall grunnlaget for mitt ønske om å bli igjen her ute.