Gå til sidens hovedinnhold

– Storflyplass eller ikke storflyplass? Det er spørsmålet

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Helt siden Hamlet oppdaget noe råttent i det danske riket, har samfunnet i stadig sterkere grad vært i hendene på særinteresser. En lang tendens munner ut i nobelprisvinner i økonomi Milton Friedmans berømte utsagn om at næringslivet ikke skal ha noe samfunnsansvar: «The business of business is business». Denne underforståtte ideen at det er best for alle at næringslivet uforstyrret får holde på med det de er best til, forretninger, uten krav om å opptre langsiktig og med samfunnsansvar, er svært utbredt i dag. Det har blitt en selvsagt sak.

Og nå presses det på igjen. Støvet er ikke engang i nærheten av å ha lagt seg, fra en global katastrofe, som i høy grad skyldes intens reisevirksomhet, før presset på å få bygget en ny storflyplass på Leknes er i gang på nytt. Flybransjen er i knestående. Flyplassene har stort sett vært triste og tomme haller. Enorme pengesummer er tapt. Likevel. Det der skal vi glemme. Nå gjelder det for all del det lokale næringsliv, og da må alle andre hensyn vike.

Vi må glemme hvor mye plass en slik flyplass tar, hvor mye støy den skaper, hvor mye natur som vil gå til spille for å få den bygget, egentlig hvor sårbar Lofoten er i relasjon til industriell utbygning og store infrastrukturprosjekter. Spørsmålet vi bør stille oss er det samme som ofte før: Hvorfor har næringslivet så mye makt og innflytelse at alt annet bare blir smått og ubetydelig ved siden av?

Det korte svaret er arbeidsplasser. I Norge eier omkring 80 % av husstandene boligene selv, med stadig økende gjeldsgrad. De fleste har en nedbrytende angst for en nedgangskonjunktur. Absolutt alt som lover arbeid, er med på å holde konjunkturen oppe. Det gjør en mindre kritisk. Og etisk.

Øystaten Nauru i Stillehavet er et prakteksempel på hvor galt det kan gå når lokalbefolkningen og politikere lar seg presse av næringsinteresser. Utvinningen av den verdifulle fosfatsteinen, gjorde øyboerne rike i en periode. Men nå er øya konkurs, halvparten av beboerne har diabetes, naturen og øya er fullstendig ødelagt, sammen med øyboernes evne til å leve på en selvberget og bærekraftig måte. De importerer all mat, hverken fisker eller høster av naturen på andre måter, det de gjorde for en tid tilbake, fra det som engang var et paradis i Stillehavet, før selskapene begynte å utvinne kalkfosfat.

Interessene som presser på, fremstiller saken ofte som et «være eller ikke være» for økonomien og samfunnet. Det skaper usikkerhet og utrygghet, all den tid vanlige familier er avhengige av en god og sikker inntekt for å få månedene til å gå rundt. Sannheten er at det finnes en mengde veldig gode alternativer til storindustriell tenkning. Med et åpent og kreativt sinn, har allerede veldig mange kommuner funnet alternative løsninger. Et knippe av disse kan leses om på transitionnetwork.org.

Lofoten behøver ikke storflyplass for å skape en stabil og trygg økonomi. Tvert imot. En storflyplass vil ødelegge for de andre mulighetene. Det som blant annet ligger i initiativet «de grønne øyene». Lokale produkter for lokalt konsum, bærekraftig turisme. Koronatiden har gjort oss mer fleksible med hensyn på bosted. Det er mange med kreative yrker fra sentrale strøk, som kunne tenke seg å bo i Lofoten. Som trekkes hit nettopp av naturen. Men da må vi også ta vare på den. Elektrifisering av de små flyene vil løse de transportbehovene Lofoten har.

Ingen må tro at Vestvågøy er samlet i denne saken. Det er flere og flere som ser det vanvittige i å foreslå og å jobbe for en storflyplass på Leknes, nå desto mer enn før koronakrisen. Lofotrådets initiativ «de grønne øyene» er et stort steg i riktig retning. Det må fylles med konkret innhold. En storflyplass på Leknes ville være et enormt tilbakeskritt i relasjon til dette, om ikke gjøre selve ideen om «de grønne øyene» fullstendig meningsløs.

Kommentarer til denne saken