Gå til sidens hovedinnhold

- Statsforvalterens håndtering av plan- og bygningsloven - en trussel for et levende distrikts-Norge?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Et legitimt spørsmål, eller bare en konstruert oppfatning fra en distriktsrepresentant?

For noen kommuner som for eksempel Vestvågøy (VVK) er kommuneplanen revidert de seneste årene, for de fleste andre er det mange år siden sist. Kommuneplanen i VVK var inntil da håpløs ute av tiden - selvfølgelig. Ny plan er blitt bedre, men med ca 3000 eiendommer, sier det seg selv at alle blir ikke hørt, og langt flere har, der og da, ingen særskilte planer for sin eiendom. Det å ikke ha en plan, er også en plan!

Hva er viktigst i det stor bilde, å følge planen, eller å se til at vi har et fleksibelt rammeverk som også tar tilbørlig hensyn til nye spennende tiltak, som skaper levende bygder og trivelige bo og rekreasjonsmiljøer? Tiltak som ikke var planlagt da planen var vedtatt.

Representanter fra Statsforvalteren fremholdt, i møtet på Vestvågøy i oktober i år, at planen var viktigst, og at det må stilles meget strenge krav for å dispensere fra denne, spesielt når ny plan nettopp var vedtatt. Det ble ikke fremholdt noe forhåndstall mellom alder på planen og hvor lempelig dispensasjoner skulle behandles. Kanskje en slik tabell kunne sendes ut til kommunene.

Planen er et mindre problem i tettsteder og bynære strøk. Der er arealplanen ofte godt gjennomarbeidet, men for mer grissgrendte strøk er det annerledes. Det er her 90% av dispensasjonssakene kommer fra. I de aller fleste tilfeller gjelder det oppføring av bolighus eller fritidshus, der formålet opprinnelig er LNF område. I vårt forvaltningsutvalg behandles det 3-5 dispensasjonssaker i hvert månedlig møte, og ventelisten er lang. I tre av fire saker innvilger utvalget dispensasjon. Statsforvalteren behandler alle sakene og omgjør de fleste vedtakene. Smått og mindre enn smått, uten nasjonal eller regional betydning eller utfordring av lovens formål. Det kommunale selvstyret er satt under administrasjon.

Ressursbruken hos Statsforvalteren, og for den saks skyld kommunene, må det kanskje kunne stilles spørsmål ved.

Om det var opp til kommunens forvaltningsutvalg, ville svært mange av disse sakene få dispensasjon, men Statsforvalteren griper inn og omgjør vedtak i stadig flere saker. Selv om jordvernet settes høyt også i forvaltningsutvalget, er det å dispensere fra planen i seg selv det som skaper hodebry.

Pbl§19-2» Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, hensynene i lovens formålsbestemmelse eller nasjonale eller regionale interesser, blir vesentlig tilsidesatt. Fordelene ved å gi dispensasjon skal være klart større enn ulempene.»

Sakene det gjelder utfordrer ikke lovens formålsbestemmelse, og er åpenbart ikke av nasjonale eller regional interesse. Heller ikke «konsekvenser for helse, miljø, jordvern, sikkerhet og tilgjengelighet.»

Hva med fordel kontra ulempe? Hvordan kan et fritidshus, garasje, tilbygg og ekstra hus ha spesielt andre fordeler enn det tiltakshaver opplever? Om det ikke kan fremholdes ulempe for fellesskapet, er da: «Fordelene ved å gi dispensasjon (skal være) klart større enn ulempene.?»

Nei, her utøver Statsforvalteren skjønn, på lik linje med oss andre. I mitt hode er det slik at er fordel til stede, om enn den er liten (privat), og ulempen null, blir forhåndstallet uendelig.

Men plutselig i en enkeltsak tar Statsforvalteren grep, ut av luften, og finner at fordelen er langt større enn ulempene ved fradeling av en -1- boligtomt omringet av LNF område.

Forvalteren skriver: «Vi mener at vilkårene som er satt for dispensasjonen langt på vei avbøter de negative virkningene ved å gi dispensasjon fra LNF-formål i plan. Statsforvalteren legger etter en samlet vurdering til grunn at vilkårene som er satt for dispensasjon sammenholdt med kommunens vurderinger om hensiktsmessig arealutnyttelse, gjør at fordelene ved å gi dispensasjon er klart større enn ulempene«.

Hadde dette vist en ny trend, hadde denne artikkelen vært helt unødvendig, men frasen overfor kan allikevel være grei å legge merke til.

Det kan bemerkes at Statsforvalteren trolig har misforstått essensen denne saken. Siden det gjelder fradeling av en tomt avsatt i planen til bolig, mens resten av Bnr er LNF. Saken skulle ikke vært behandlet som dispensasjon, men ordinær fradeling, siden formålet ikke endres iht planen.

Statsforvalteren er ikke entydig og konsekvent. Jordbruksareal omgjort til industri og boliger i sentrale strøk (fortsatt distrikt) skjer i stor grad, med forvalterens samtykke. Statsforvalteren utøver skjønn så det holder, når det føles riktig og saken er stor nok, med utøver formynderskap når det gjelder den «lille mann» og et hus eller en hytte oppå en steinknaus, med jordbruksareal rundt. I Vestvågøy, en av Nordlands største jordbrukskommune, er ca 15-20% av alle boliger og fritidshus (flere hundre) omringet av jordbruksareal som høstes. Uten noen som helst konflikt. Skal vi avfolke bygdene, så gir Statsforvalteren sitt bidrag.

Dispensasjonsinstituttet er i realiteten tilsidesatt av Statsforvalteren, i en rigid forståelse av at planen er viktigere enn tiltaket, og at planverket er like viktig på Carl Berner og i Havnegata, som i distriktet i distriktet.

Vi trenger trolig en nasjonal, eller i hvert fall regional debatt om dette temaet.

Kommentarer til denne saken