Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I det samme bygget som i dag huser den offentlige tannklinikken på Leknes, står lokaler klare til en kjeveortoped – det vil si en tannlegespesialist som behandler pasienters tannstilling.
– Lokalene for ny kjeveortopedklinikk er ferdig detaljprosjektert etter grundig rådgivning fra fylkets egen kjeveortoped i Bodø. Så lokalene er optimale til dette formålet, opplyser byggets eier Thorbjørn Pedersen til Lofot-Tidende.
– Det er bare så enkelt som at fylket og staten blir enige om hvordan en kjeveortoped skal finansieres.
Slik det er i dag, må lofotinger som skal til kjeveortoped ta seg over til Bodø. Staten tar på seg flyregninga den ene veien, men kun fergebilletten tilbake, påpeker styreleder i Vest-Lofoten næringsforening, Sten Roger Sandnes:
– Hva koster det å sende folk til Bodø kontra å opprette en kjeveortoped som kan ta unna tjenester for folk i Lofoten kanskje tre dager i uken? spør styrelederen.
Dette er en sak Lofot-Tidende har fulgt over tid. Som ordfører i Vestvågøy Anne Sand (Sp) viser til, er det snakk om et tilfelle der to forvaltningsnivå må bli enige om den beste løsningen. Staten betaler for pasientreiser, mens det er fylkeskommunen som betaler for selve kjeveortopeden. Staten kan altså spare penger på at en stilling opprettes på Leknes, mens fylkeskommunen ikke automatisk vil kunne nyte godt av denne innsparingen – snarere tvert imot.
Dersom man ikke selv er ansatt i det offentlige, eventuelt har virket som lokaljournalist i noen år, vil man kanskje forbauses over slike dragkamper om offentlige midler mellom forvaltningsnivåene. Men slike forhandlinger er del av normaltilstanden i det offentlige Norge.
Kanskje er det med forvaltningsnivåene som Winston Churchill sa om demokratiet: Det er ikke et perfekt system, men det er det beste vi har. Verdien av å ha forvaltningsnivå under staten, som kommuner og fylkeskommuner, ligger i det desentraliserte korrektivet til statens allmakt. Og poenget er at offentlige tjenester skal følge behovene i lokalsamfunnene.
Men i så fall har de ulike forvaltningsnivåene – stat, fylkeskommune og kommune – et særlig ansvar for å få systemet til å fungere etter hensikten: Når det oppstår floker og uenigheter om fordelingen av midler, må vi kreve at organene finner ut av det og kommer til enighet. Det gir ingen mening at en sak skal stå på stedet hvil med en langt fra optimal løsning over flere år, alt mens staten bruker penger som en full søring på å fly skolebarn og andre pasienter over 'fjorden. For det offentlige under ett vil jo en kjeveortoped på Leknes være å foretrekke.
Og ikke minst ville dette vært en mer behagelig løsning for lofotingene som trenger tilbudet. Kjeveortoped på Leknes er altså en vinn-vinn-løsning, og burde dermed – egentlig – være grei skuring for byråkrater og politikere.
