Skattelistene: Åpenhet er viktig

Av
DEL

AN på lederplass: (Avisa Nordland) Norge er et unikt land når det gjelder åpenhet rundt skattelistene. Dette møtes med forbauselse i utlandet, og med kritikk blant mange nordmenn.

Spørsmålet er ofte: Har vi virkelig behov for å vite hva våre naboer, arbeidskolleger eller tilfeldige kjendiser tjener?

Det er et legitimt spørsmål. Svaret er at det ikke handler om individuelle behov, men om samfunnets behov for kunnskap om fordelingen av inntekt og formue, hvilke grupper og individer som sliter og hvilke som godt kan bidra mer til fellesskapet.

Uten en slik innsikt får vi som velgere et skjevt bilde av hvordan rikdommen faktisk er fordelt her i Norge. Vi liker å tro at vi lever i et land basert på stor likhet. De årlige skattelistene viser at det ikke er slik. De har også vært en drivkraft for en av vår tids viktigste debatter, den om de økende forskjellene i vårt samfunn. Det er mer aktuelt enn noen gang. Debatten om økte forskjeller hadde blitt langt mindre opplyst om vi ikke visste hva folk faktisk tjener og eier.

Det er derfor ikke en udelt positiv utvikling at stadig færre nå søker i skattelistene. Det er et resultat av regjeringens innstramming av reglene i 2014, der du varsles dersom noen søker på ditt navn.

Mange vil da kvie seg for å søke, redd for å bli oppfattet som en snoker som blander seg i ting de ikke har noe med. Det er en misforståelse regjeringen har gjort alt den kan for å bygge opp under, til tross for at denne manglende kontrollen åpenbart gjør det lettere å snike unna skatt.

Dette gjør at medias oppgave med å kontrollere samfunnets rikeste og mektigste blir enda viktigere. Derfor publiserer mediene store mengder informasjon om årets skattelister, og kommer til å fortsette med det.

Publiseringen er viktig. Norge er et land med et relativt høyt skattenivå. Det aksepteres av det store flertall fordi vi får tilbake omfattende og rause offentlige tjenester.

Begynner vi å mistenke at de rikeste ikke er med på dette «spleiselaget» svekkes hele skattesystemets legitimitet.

Det unngår vi best med ærlighet og åpenhet, også om hva vi tjener og eier.

At det ofte er de som tjener mest som protesterer høyest mot offentliggjøringen, tar vi med knusende ro.

Artikkeltags