Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I likhet med de fleste som følger nyheter, har jeg blitt oppskaket over de umenneskelige scenene fra Afghanistan. Forferdet over at illusjonen om en fremtid og et land ble knust i løpet av noen dager. Samtidig sitter utlendingsmyndighetene i Norge med ansvaret for at en rekke mennesker befinner seg i Afghanistan og andre ustabile land.
Med jevne mellomrom har vi i vårt lokalsamfunn opplevd at mennesker vi kjenner, kjenner til eller omgås har blitt sendt ut av landet fordi de ikke har fått oppholdstillatelse. I sin iver etter å sende ut mennesker har regjeringen ofte sendt ut mennesker som har vært her i mange år, og barn og unge som aldri har satt sin fot utenfor Norge. Mange av utsendelsene har skaket opp lokalsamfunn, og har fremstått som et ledd i å få en god statistikk på utsendelser.
I Norge blir det stilt strenge krav til de som ankommer landet med beskyttelsesbehov. Vi er opptatt av at de skal være etterrettelige, ha opptrådt korrekt i sin ankomst til landet, og mange har selv måtte bevise overfor norske myndigheter at de har hatt behov for beskyttelse. Flyktningenes ord alene har i hvert fall den siste tiden sjeldent kunne overbevise myndighetene om deres beskyttelsesbehov. Samtidig har kravene til etterrettelighet til utlendingsmyndighetene ikke vært like strenge. Fra 2015 har Norge sendt ut en rekke flyktninger til det nå kollapsede Afghanistan, og mange av disse hadde bodd i Norge i en årrekke. Lokalsamfunnene regnet dem ofte som mer norsk enn som «utenlandsk» eller «flyktning». Andre nyankomne asylsøkere ble offer for langt raskere behandling.
For en utenforstående er det umulig å gå inn i vurderingene av de ulike sakene og hvorvidt de vi kjenner har et beskyttelsesbehov. Utlendingsmyndighetene har imidlertid et prinsipp om at man vurderer ulike landområder som sikre eller usikre. I flere år har det vært slik at flyktninger har blitt returnert til Afghanistan. Afghanistan er et land mange i lokalsamfunnet kjenner godt fordi de har blitt kjent med mennesker som er derfra. Det er imidlertid sjeldent at man har hørt noen si at Afghanistan er trygt. Muligens trygt nok til å kunne besøke familie og venner så lenge man vet at det kunne gjøres i trygge byer med FNs styrker rundt - eller et planlagt besøk langt unna farligheter eller krigshandlinger. Likevel langt fra trygt nok til å kunne bosette seg der og leve livet sitt dersom man tilfeldigvis har vært politisk aktiv, hatt feil meninger eller rett og slett kjempet for en av sidene i de mange, betente konfliktene i landet.
Bibi og Zalmay var i Afghanistan da Taliban strammet grepet. Returen ble dramatisk
At Afghanistan er utrygt er et syn som har blitt støttet av FNs høykommisær for flyktninger. Kommisæren har i mange år advart europeiske land mot å sende flyktninger til Afghanistan. Sikkerhetssituasjonen har vært utfordrende, og de internasjonale fagmyndighetene peker på at å sende mennesker tilbake til Afghanistan kan få fatale følger, fordi landets myndigheter ikke er i stand til å oppfylle sine forpliktelser om å beskytte sitt eget folk. Det må her legges til at Afghanistan er høyst kompleks. En flyktning som flykter fra Afghanistan flykter ikke nødvendigvis fra Taliban, men det kan være fra lokale klaner eller krigsherrer fra ulike deler av landet.
Dessverre har vi også sett eksempler på at rådene fra FN er rett, og det har vært eksempler på at returnerte flyktninger har blitt drept i Afghanistan. Vi har også sett at familier har flyktet momentant fra Afghanistan ved ankomst.
Fra Vestvågøy ble det for noen år siden returnert flyktninger til Afghanistan, hvor de nesten momentant flyktet videre til Iran. Et annet eksempel er Libanon, hvor Ahmad Charafeddine ble sendt ut for to år siden. Libanon var på det tidspunkt et land med store uroligheter, stor fattigdom og hvor landet knelte på grunn av den massive migrasjonen fra Syria.
Firebarnsfar fra Lofoten utvist etter 22 år i Norge: – «Ikke gråt, pappa», sier barna mine
Situasjonen har siden den gang forverret seg betydelig med sterk inflasjon og arbeidsløshet. Det hjalp naturligvis ikke på situasjonen da halve Beirut ble svidd av som følge av den forferdelige eksplosjonen i havneområdet.
Til tross for advarslene både fra internasjonale organisasjoner og lokale stemmer har man i Norge valgt å sende ut familier til blant annet Afghanistan og Libanon i en jevn strøm. I Afghanistan fikk vi fasiten momentant etter at USA og de allierte styrkene startet sitt tilbaketog. Afghanistan er nå i full fart mot et styresett basert på sharialover og umenneskelig undertrykking. Kvinner vil måtte dekke seg til, slutte å lese bøker og bli avkrevd å godta et regime hvor de færreste i trygge Norge kan forestille seg hva dette skulle innebære.
Til dette landet har våre utlendingsmyndigheter drevet storstilt eksport av skjebner. De menneskene som nå befinner seg i Afghanistan går en høyst usikker fremtid i møte, og for mange er denne maktovertakelsen den sikre død med mindre man greier å holde seg skjult for Taliban og deres mange lokale samarbeidspartnere.
I den grad noen noensinne har følt for å kommentere hvem som har ansvaret for utlendingsfeltet, sier politikerne kategorisk at dette er Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) sitt fagansvar. Dersom man spør utlendingsmyndighetene er svaret som oftest at det er politikerne som vedtar gjeldende politikk for feltet. Slik synes begge leirer å unngå kritiske røster.
Uansett utfall av årets valg håper jeg at de som sitter med makten tar initiativ til en full gransking av hvordan norske utlendingsmyndigheter i en årrekke har kunne sende ut mennesker til Afghanistan og andre land hvor man åpenbart har hatt store utfordringer med å beskytte mennesker med beskyttelsesbehov, og hvorvidt disse gjentatte utsendelsene av barnefamilier er i strid med FNs menneskerettskonvensjoner og Barnekonvensjonen. Og da håper jeg at man ser på hvordan UNEs bruk av nemder, og deres saksgang, blir en viktig del av dette søkelyset. I en sak fra Lofoten ved utsendelsen av den nevnte Charafeddine fikk han ikke engang mulighet til å forklare seg overfor saksbehandler.
Konsekvensene av utvisningene fra Norge kan du dessverre nå se på et TV nær deg - og for mange av de familiene som ble sendt ut må det føles som det største sviket. Scenene på TV-en foran oss er dessverre reality av den mest realistiske sort - kampen på liv og død.