Nordly: «Hva koster et samfunn?»

Jim-Roger Nordly, administrerende direktør i STIM.

Jim-Roger Nordly, administrerende direktør i STIM. Foto:

Av

«Våkne opp, Norge! Over 400.000 mennesker er blitt arbeidsledige i løpet av en måneds tid. Skjønner vi hva det betyr, og hvilken sårbarhet det avslører?", skriver Jim-Roger Nordly, administrerende direktør i STIM i dette innlegget.

DEL

MeningerDette innlegget sto først på trykk på Nordnorsk debatt onsdag 20. mai.

Korona-pandemien bør ha lært oss noen viktige lekser.

Det norske samfunnet er på tur tilbake til normalen, og vi er nå gått over til fasen for etterpåklokskap og bakspeilobservasjoner. Vi distraherer oss selv med hovedstadsnære problemstillinger som hytteforbud, uteservering og renhold på trikken. Vi hører bruddstykker av debatten, men har det egentlig for godt til å bry oss videre om noe særlig mer enn vår egen irritasjon over reduserte åpningstider i barnehagen.

Våkne opp, Norge!

Over 400.000 mennesker er blitt arbeidsledige i løpet av en måneds tid. Skjønner vi hva det betyr, og hvilken sårbarhet det avslører?

Takket være nedsyltede oljepenger, så gjør vi trolig fremdeles ikke det. Oljepengene våre betaler nå for alle de permitterte, også de som protesterer mot norsk oljeproduksjon, og erstatter opptil 90 prosent av bedriftenes tapte omsetning. Vi tar det hele så til de grader som en selvfølge.

Samtidig er gullalderen for norsk oljenæring over. Selv oljeindustrien har nå fått krisepakke og skattekutt.

I mellomtiden har vi lagt oss til dyre vaner. Vi forventer en god levestandard og råd til utenlandsreiser og nye kjøkkeninnredninger. Vi forventer gode velferdstjenester for eldre og syke og et sikkerhetsnett for dem som faller utenfor. Vi forventer at Staten skal bidra til opprettholdelsen av småskala landbruk fordi vi mener dette har en verdi, selv der lønnsomhet er en umulighet. I historisk sammenheng er det norske samfunnet en rosa sky. Men skyer passerer, og det må en grunnleggende mentalitetsendring til dersom vi ønsker å bevare de godene vi har i dag.

Én næring har skilt seg ut oppi alt kaoset de siste månedene. Det er havbruksnæringen.

Til tross for at mange av de store markedene som Kina, England og USA har vært helt ute, og at restauranter verden rundt, som normalt står for cirka 30-40% av salget, har vært stengt, har havbruksnæringen klart seg helt fint selv uten hjelp fra staten. Ja, næringen har sågar engasjert permitterte ansatte som til vanlig arbeider i turistnæringen, offentlig sektor og andre som er blitt uten arbeid grunnet pandemien.

Prisene for laksen har vært litt lavere, men volumet har vært like høyt. Man produserer og omsetter altså nøyaktig like mye laks under pandemien som før koronautbruddet. Det er en bragd, og det er særdeles viktig for Norge.

Norge er en stormakt innen lakseproduksjon. I fjor produserte norske lakseoppdrettere 1,35 millioner tonn med mat. Det er fire ganger mer laks enn den samlede produksjonen av sau, gris, kylling, storfe og andre husdyr. Samlet sett serverer norsk fiskeri og havbruk 36 millioner måltider hver eneste dag, hele året. Selvberging bør med andre ord ikke være et problem.

Det som er et reelt problem, er et vedvarende underskudd av entusiasme for verdien av det som er det største norske næringslivseventyret etter oljen. Mens franskmenn er stolte av sine viner og oster, og italienerne av sine tomater og sin Parma-skinke, er nordmenn inngrodd skeptiske til laksenæringen. I likhet med resten av verden elsker nordmenn sushi, men er skeptiske til oppdretterne som produserer verdens mest populære sushi-ingrediens.

Fordommene om havbruksnæringens angivelig dårlige miljøprofil er like seiglivede som de er uriktige. Stoltheten over norsk laks bør nemlig handle om mer enn volumer og det faktum at vi i høykostlandet Norge lykkes med subsidiefri matproduksjon i distriktene. Det bør i høyeste grad også handle om bærekraft. For det finnes ikke produksjon av husdyr, økologisk eller ei, som slår laksen på bærekraft.

Ingen husdyr utnytter maten bedre. For hvert kilo laks som produseres benyttes 1,1 kg fôr. Til sammenligning går det med 8 kilo fôr for å produsere et kilo oksekjøtt.

Legemidler benyttes i svært liten grad, og intet husdyrhold bruker så lite antibiotika som norsk oppdrettslaks. Effektive vaksiner gjør at dette praktisk talt aldri forekommer.

Miljøtilstanden under og rundt merdene som fisken lever i overvåkes nøye både av akkrediterte inspeksjonsselskaper og av myndighetene. Ved siste oversikt hadde 86 prosent av dem god eller meget god miljøstatus.

Klimakrisen gjør Co₂-utslipp til det viktigste målet for bærekraft, og også her er laksen en solid miljøvinner. Spiser du et kilo laks kan du vite at dette resulterte i et utslipp på 3,2 kg Co₂-ekvivalenter i produksjonen. Et kilo storfekjøtt tilsvarer 22,7 kg, altså åtte ganger mer enn laksen.

Med andre ord: Hvis verden spiste storfekjøtt i stedet for norsk laks ville det betydd en økning i utslipp på 26,2 millioner tonn klimagass. Det tilsvarer halvparten av Norges samlede Co₂-utslipp!

Løsningen på klimakrisen vil måtte være et lappeteppe av små og store tiltak, hvor vanlige folk gjør sin del med elbiler, etterisolering og vindmøller i hagen. Men hvis vi virkelig skal gjøre noe som monner for verden, og hvis vi mener alvor med det grønne skiftet, da må vi innse at laksenæringen vår er et av Norges viktigste bidrag for en grønnere verden.

Derfor blir det også fullstendig bakvendt når lederen for Høyres programkomite blir sitert i mediene på at vi som en følge av pandemien må fokusere mindre på miljø og mer på næringsliv, herunder satse mer på havbruk. Nei, Linda Hofstad Helleland. Vi må satse mer på miljø, og derfor må vi satse mer på havbruk!

Det er ingen reell motsetning mellom miljø og norsk havbruk, og i 2020 vi har strengt tatt ikke lenger råd til å konstruere slike motsetninger. Det norske velferdssamfunnet er ingen økonomisk evighetsmaskin som magisk fylles opp med penger, og dagens generasjon av politikere er nødt til å begynne å tenke samfunnsbygging. En god begynnelse er å bygge videre på de gode næringene som har potensial til å bære den børa vi til nå har lagt på nordsjøoljens skuldre.

Oljen betaler for krisa vi er oppe i nå, men hvem betaler for den neste?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags