Gå til sidens hovedinnhold

Mørke skyer over Lofoten

Artikkelen er over 2 år gammel

" Lyden fra bekken som sildret i det fjerne. Er den borte? En annen lyd overdøver. Den tiltar i styrke og livnærer stresshormonene mine. En Boing 737 går inn for landing med ny last. Disse mørke tankene. Dystre spådommer. Virkelighet eller galskap? Jeg holder en knapp på galskap.", skriver Hans-Eirik Busch i dette innlegget.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Stillheten trykker. Kjenner duften av fjellblomster, lyng, jord, og en søtlig duft som jeg ikke helt klarer å bestemme. I det fjerne kan man bare så vidt høre sildringen av en bekk. Fjellene stuper ned i havet. Jeg sitter på en gigantisk hylle. Bjørkekratt, bregner og mose fyller steinura over. Snaut gress med en fantastisk grønnfarge klamrer seg fast på bergsidene. Tindene står steile som sinte tagger på en dragerygg. Stridige nok til ikke å ha latt seg kue av istidens herjinger. Man kan bli sittende som hypnotisert og beundre dette merkelige landskapet. Det er behagelig bedøvende. Bryteren til mitt sansesenter er skrudd på. Tankene kan endelig løpe fritt uten støy eller distraksjoner. Borte fra alt jaget. Langt unna allfarvei. Turiststrømmene har ikke funnet denne halvt overgrodde stien enda. Kikker opp. Mørke skyer henger tunge. Det er varmt og lummert. Ser en liten ørret fra hvor jeg sitter. Må beundre perfeksjonen. Denne arten har funnet sin plass. Den går i ett med omgivelsene, og er nesten usynlig der den står nær bunnen. Lurer på om vi mennesker vil finne vår plass. Kommer vi til å klare å balansere vektskåla, eller vil vår grådighet til slutt fortære vår egen eksistens.

Fiskestanga ligger foran meg på bakken. Duppen i enden av snøret ligger urørlig i vannet, som om den var frosset fast. Lenger ned bukter marken seg på kroken mens millioner av vannmolekyler kolliderer oppe i høyden. Gravitasjonen drar i dem. På sin vei mot bakken dannes den ultimate form. Regndråper.
Små ringer tar form på vannflaten. Tenker at disse vannmolekylene kanskje har vært her før. Har denne dråpen vært en del av meg en gang? Kanskje var den i en måke sist. Eller falt den i sjøen, og ble ført med havstrømmer, der den endte i en fisk. Hvem vet?

Æsj! Der var de der disse bekymringene! Plagsomme tanker jeg ikke hadde tidligere, hjemsøker meg. Alt henger jo sammen. Vi er faktisk en del av det hele i kjøtt og blod. I mange tusen år har det vært slik. Vår intelligens en velsignelse, eller forbannelse? Alt var såre enkelt tidligere. Bekymringsløst, men nå er kalde fakta kommet på bordet. Vårt antall, og vårt konsum er i ferd med å ta av, som en jumbo-jet som har stått på enden av rullebanen i tusen år. For så å våkne til liv. Pilotene skyver spakene forover. Alle passasjerene jubler. Nesten, i alle fall.

Med ett ser duppen ut til å ha fått en litt annen posisjon. Skjer det noe? Spenningen stiger. Plutselig går den under. Jeg tar stanga og gjør et rykk. Det tynne snøret strammes opp. Spenningen treffer som et lyn.
Snøret raser ut og snellen hyler som et skadet dyr. Jeg holder stanga med ene hånden og justerer bremsen. Lydfrekvensen fra snella blir lavere før den stopper opp. Kan kjenne tyngden av fisken nå. Med ett blir snøret slakt. Nei! Det kan ikke være sant. Slapp den, eller? Jeg sveiver inn slakken. Joda! Den snudde og svømte et øyeblikk med full fart i min retning. Nå vender den igjen, og jeg kan kjenne styrken. Håper på at bremsen ikke ble for stram. Stanga står i bue formet som en svanehals. Den vender igjen. Denne gangen litt roligere. Kan ikke se fisken enda, men denne er stor! Nervestrengene er spent som fiolinstrenger strammet til sitt bristepunkt. Snart vil den vise seg.
Plutselig gjør stanga et byks. Ørreten raser ut igjen! Med ett kan jeg se kongen av dette lille vannet. Den har forlatt sitt element og spreller kraftig. Selv i dette lyset skinner den blanke kroppen som et nypolert sverd av bronse. Den treffer vannet igjen. Det er ikke lett å holde trykket på stanga i dette ulendte terrenget. Føttene snubler seg over steiner for å holde tritt. Har ikke tid til å se ned på bakken hva som kommer. Lyden av min egen puls kan høres som en innvendig jungeltromme. Den er skremmende sterk, men etterhvert begynner fiskens krefter ebbe ut. Til slutt styres den rolig inn mot land. Den hjelper litt til med å svømme mot åpningen. Håven løftes ut av vannet. Endelig har jeg den! Ørreten bukter og vrir seg i nettmaskene mens jeg frigjør den fra kroken. Har sett den før i overflaten der den har forsynt seg grådig med insekter. Giganten i dette vannet. Jeg snur den over på andre siden. Den mangler en del av brystfinnen. Kan det være mulig? Jo, jeg er overbevist. Denne har jeg hatt på land tidligere. Mange år tilbake. Da den var for liten. En gammel kjenning. Et streif av medlidenhet, skal den få tilbake sin frihet igjen? Jeg løfter den forsiktig ut i vannet. Holder den med begge hender. Gjellene beveger seg sakte. Hendene foldes forsiktig ut. Den begynner å komme til hektene. Først forstår den ikke at den er fri. Til slutt svømmer fisken rolig utover på dypere vann. På kroken henger det igjen en bit av en mark som en bleik liten fille. Må bruke et par minutter på å fordøye det hele.

En liten haug kvister som jeg har samlet tennes. Strekker hånden fram og kjenner på varmen. Så kaster jeg ut igjen.
Ørretene biter villig en stund. På vei ned fra fjellet går jeg med et knippe små ørreter tredd på en bjørkekvist. I mitt indre er det ro og tilfredshet. Lagrene er fylt opp. Bilen står på utkjørselen der jeg forlot den. Nøkkelen settes i tenninga. Er ikke bedre enn noen annen. Kunne jeg ikke like gjerne tatt fatt sykkelen? Det hadde jeg hatt godt av. Kanskje hadde den lille bulken på magen som jeg stadig irriterer meg over blitt borte. Mulig hadde det også vært bedre for miljøet. Jaja, girspaken flyttes fra park. Jeg tråkker på gasspedalen. Bilradioen står på. Nyheter om beste alternativ for storflyplass. Bygging av nye flotte veier, som skal bringe oss raskere, og tryggere fram. Synes å ha hørt noe om at raskere ikke er tryggere.
Store landområder vil bli beslaglagt. Kanskje flere hundre kvadratkilometer. Vi må ha mer plass. Heldigvis blir det jo fint å slippe billigere unna med sydenreisa. Så blir det jo mulig å ta imot uante mengder med turister. Dette blir vi jo rike av. Penger er bra. Da kan man kjøpe hva man vil.

Om noen år på tur opp til vannet. Kanskje møter jeg en gruppe turister. Fjesene deres avslører ikke nasjonalitet, men vitner om en lang reise. En av dem bærer sin fangst med stolthet. Får et glimt av den idet jeg passerer. Den mangler en del av brystfinnen. Oppe ved vannet ser det ikke urørt ut lenger. Rester etter menneskelige aktiviteter gaper mot meg. Lyden fra bekken som sildret i det fjerne.
Er den borte? En annen lyd overdøver. Den tiltar i styrke og livnærer stresshormonene mine. En Boing 737 går inn for landing med ny last. Disse mørke tankene. Dystre spådommer. Virkelighet eller galskap? Jeg holder en knapp på galskap.

Kanskje er jeg blitt en gammel mann som mimrer over en svunnen tid. Det er mulig man bare må ta til takke med gode minner. Jeg hadde jo forhåpninger om flere med samme ønske. Ønsket om å kunne gi videre til våre etterkommere litt av alt dette naturen har gitt meg.

hashtag#Lofoten

Kommentarer til denne saken