– Be om hjelp. Alt blir så mye lettere da

Av
DEL

MeningerJeg ba om hjelp. Jeg ba om hjelp til å finne ut av hva som feilet meg, hvorfor kropp og hode ikke fungerte som før. Noe var feil. Vi mennesker tenker nok automatisk at det er kroppen det feiler noe når smertene setter inn, hjernen ikke fungerer, nattesøvnen er mildt sagt vanskelig og matlysten er variabel.

Første steg var tungt, innmari tungt. Det feilet meg noe, og jeg visste ikke hva. Utredning hos fastlege over tid, blodprøver og samtaler utenfor feltet: «Hvor gjør det vondt?». Den ene ekskluderingen etter den andre, og fastlegen peilet seg inn på psyken min. Jeg forsto ikke helt hvorfor, eller gjorde jeg det?

Jeg ville kanskje ikke forstå. For det å godta at det er psyken som er i ubalanse er tungt. Et nederlag. Vanskelig rett og slett. Men jeg godtok at en henvisning ble sendt til VOP. For noe var feil.

Ventetid. På ny legetime og vurdering av henvisning. Uten noen å snakke med. Uten hjelp. Alene.

Avslag. Ingen hjelp å få. Annet enn at jeg skal søkes til «laveste effektive omsorgsnivå». Jeg føler ikke for å få omsorg, men utredning og behandling. Ny henvisning og ny ventetid. Kommunal rus- og psykiatritjeneste. Nedverdigelse og stigmatisering. Søkt til en enhet jeg ikke vil assosieres med. «Rus». Ingenting vondt ment, men for meg er dette stigmatiserende. Jeg er helt sikkert ikke alene. Men her satt jeg med alle mine følelser. Uten noen å snakke med. Uten hjelp. Alene.

Ventetid. Brev fra tildelingsenheten i kommunen. Nok en nedtur. Jeg skal få individuell oppfølging av en psykiatrisk sykepleier, i eget hjem. Det blir brukt skjema om meg, min person, som jeg oppfatter som utrolig nedverdigende. Et skjema som skal fortelle om jeg er i stand til å vaske egen kropp, kopper og kar, eget hus. Om jeg ser og hører, om jeg kan kle på meg selv. Om jeg klarer å gå på toalettet på egen hånd.

Plutselig føler jeg at jeg blir vurdert på laveste funksjonsnivå. Men jeg blir tilkjent hjelp. Innen gitt tid skal etaten kontakte meg. For jeg har fått tildelt hjelp. 1 time i uken i eget hjem. I EGET HJEM! Nedverdiget igjen. Er jeg så dysfunksjonell? Tankene surrer. Er jeg så dysfunksjonell, så psykisk syk at det må føres på et skjema om jeg kan vaske meg selv bak? Om jeg klarer å handle egne matvarer eller kommunisere med omverden?

På samme tid er jeg såpass våken at jeg forstår at min fastlege mener at mine plager kommer fra psyken, og at jeg kan ha en depresjon eller lignende. Men jeg er ikke syk nok for å få hjelp fra VOP. Samtidig vet jeg at en psykisk sykepleier ikke kan stille diagnose, men kanskje hjelpe. Ventetid. Ingen tar kontakt innen forespeilet tidsrom. Nok en gang så satt jeg der. Ventet. Uten noen å snakke med. Uten hjelp. Alene.

Juletid, familie, kos, hygge. Gråter, alene. Nyttår. Ventetid. Uten noen å snakke med. Uten hjelp. Alene.

Telefonen ringer. Hyggelig dame. Full av empati. Beklager ventetid. Det er ikke hennes feil, og det vet jeg. Det er systemet som svikter her. Setter meg opp på time. Møt opp på Origo, 2. etg. Opp trappen og til venstre. Der er ikke venterom. Der er en sofagruppe på trappeplatået hvor du kan sitte å vente. Du kan sitte å vente utenfor døra til Psykisk helse, hvor alle kan se deg og se hvor du skal.

Å vente på legen på legekontorets venterom er greit. Alle går til legen. Å vente på VOP sitt venterom på sykehuset er greit. Der er en skjermet fra resten av sykehuset, og de som venter med deg er der i samme ærend. Å vente på å komme inn til kommunens tilbud, da sitter du på utstilling slik at alle som kommer inn på Origo ser hvor du skal. Alle som skal til legen eller videre ser deg der du sitter på utstilling i trappeplatået. Ingen steder å gjemme seg. Ingen mulighet til å skjule hva du skal. Men vi skal be om hjelp, for alt blir lettere da.

Men jeg møter opp, banker på døra til et menneske dukker opp og jeg ber om å få vente innenfor da jeg har en avtale. Det var ikke noe problem. Men det gikk 5 stk. forbi meg mens jeg banket på. De fikk med seg hvor jeg skulle. Noe som er min sak og bare min. Flaut og nedverdigende.

Inne hos sykepleieren kommer det frem at jeg ikke vet hva jeg skal fortelle eller hvor jeg skal begynne. Jeg vil jo egentlig ikke være der, jeg vil nå til psykolog som kan stille diagnose eller behandle.

2 timer med gråt og hikst til et fremmed menneske, hun stiller spørsmål og jeg svarer, følelsene mine rundt hele prosessen kommer frem og jeg sier klart ifra om min opplevelse. Dette var vondt, ydmykende, nedverdigende og stigmatiserende. Hun hjelper så godt hun kan på den korte tiden jeg var der. Hun vil kontakte fastlege for ny henvisning til VOP. Hun vil hjelpe meg og hun prøver hardt, såpass forstår jeg. En dame som er god på det hun gjør! Ny time uken etter. Uten noen å snakke med. Uten hjelp. Alene.

Søvnen min er for tiden fraværende, så at jeg forsov meg til ny time er for meg ingen overraskelse. Men jeg ringte så snart jeg var våken. Nye problemer dukker opp.

Fastlege vil ikke henvise meg til VOP på nytt uten utredning og kartlegging. Dette må gjøres av en psykolog. Så jeg må til en psykolog for å få komme til en psykolog. Jeg må fortelle alt, hele min historie på nytt, gråtende til et nytt fremmed menneske.

Så her sitter jeg. Uten noen å snakke med. Uten hjelp. Alene.

Men be om hjelp. Alt blir så mye lettere da.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags