Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Etter å ha lest Anne Karine Statles og Mona Finstad sine historier tenker jeg kanskje det er på tide å få fram alle utrolige pasientreiser i vår region. Man kan velge å le av galskapen i det men i beste fall er det tragikomisk. Alvoret er at det ekskluderer mange mennesker til å motta nødvendig livsviktig helsehjelp.
Mona trenger ti minutters behandling hver tredje måned: – Det tar en hel arbeidsdag
Jeg er en av dem som har kroniske lidelser, og har tidvis vært avhengig av å benytte meg av spesialisthelsetjenesten.
I 2018 flyttet vi hjem til Vestvågøy igjen etter ti år i Bodø. Vi lengtet hjem til familie og naturen. I løpet av denne tiden har det skjedd enorme endringer i pasientreiser. Og da til det helt håpløse. Hadde vi visst om de utfordringene som skulle komme rundt å motta behandlingen jeg behøvde hadde vi nok ikke flyttet hjem.
La meg forklare. Det heter seg at helsehjelp i Norge skal være gratis mot en liten egenandel. Utover kr 2921,- i året skal konsultasjonene være gratis både i kommune og spesialisthelsetjenesten. Helsehjelpen skal være tilgjengelig uansett hvor i landet du bor. Og ikke minst den skal være tilgjengelig uansett om du er fattig eller rik. Men slik er det ikke. For å komme til helsehjelpen må store deler av befolkningen i større eller mindre grad reise. Og dette er et kapittel for seg selv som er langt fra gratis for den enkelte.
Jonas (40) har hatt hjerneinfarkt og er hjerteoperert. Han må selv ordne reiser mellom flyplass og sykehus: – Pasientreiser er ikke til stor hjelp
Selvfølgelig vet vi som velger å bosette oss eller fortsetter å bo i distriktene at vi må belage oss på reise når vi trenger ulike typer helsehjelp. Men å reise i 12–17 timer med båt, ferge, buss og til fots for noen minutters behandling er vel ikke det vi skal godta.
Jada vi vet at mye av hjelpen vi trenger ikke befinner seg utenfor gang døra vår. Dette er et kompromiss vi godtar, og det er en del av pakken av å bo på verdens beste plass som har så uendelig mye fantastisk å tilby oss. Natur, fred og ro som fremmer god helse og trivsel. Ja så flott er det her at mennesker fra hele verden valfarter hit hvert år for å oppleve vår natur og vårt samfunn.
Jeg ble klar over problemet da jeg flyttet hjem i 2018. Jeg var da enda i et behandlingsforløp som var helt nødvendig for at jeg skulle bli frisk.
Jeg skjønte ganske raskt at mye av kostnadene på helsehjelpen var flyttet fra det offentlige til pasienten. En økonomisk byrde som folk flest ikke forstår eller merker. For de fleste av oss benytter seg av helsetjenesten en sjelden gang. Og mange har en solid økonomi.
Jeg forsto ganske raskt at forskrift om pasientreiser vedtatt av våre folkevalgte ikke skjønner geografi, eller det å ha en stram økonomi. Og de av oss som trenger hyppig helsehjelp og ulik behandling har ofte lavere inntekt nettopp på grunn av vår helseutfordring. Forskriftene er så rigide at det ikke er åpnet opp en millimeter for skjønn. Eller fornuft noe jeg skal komme tilbake til.
Ikke nok med at en reise fra mitt hjem kostet penger så kostet det meg dyrt med uttak av en kroppslig energi konto. En konto som allerede var overtrukket på grunn av sykdom. Jeg måtte velge å bruke kr 160,- på drosje fra Fygle til Leknes lufthavn eller å gå. For de fleste er ikke 160 kroner så mye, men om du regner med buss og drosje utgifter også når du kommer fram til Bodø er man fort oppe i 400- 500 kroner hver uke. Penger som ikke dekkes av pasientreiser. For meg ble det fort utgifter på ca. 2000,- hver måned pluss egenandeler om jeg valgte buss og drosje istedenfor å gå. Valget ble da mat på bordet eller behandling. Skulle jeg rekke flyet kl. 07.15 måtte jeg starte gåturen ca. kl. 06.00. Fremme i Bodø måtte jeg vente på timen jeg hadde mellom 11.00 -13.00. Vonde stoler på flyplassen tærte på en vond kropp. Sterke smertestillende måtte til for å holde ut.
Så fortsatte gå turen ned til sentrum. Og istedenfor å rekke hjem med fly etter behandlingen slik at jeg kunne lage middag til sønnen min for så å hvile ut etter reise og behandling begynte den lange veien hjem med hurtigruten som forlater Bodø 15.15. Mer ventetid og mer smertestillende. Og i noen tilfeller medikamenter mot sjøsyke.
Gåturen fortsatte fra sentrum til havna. (Jeg trenger kanskje ikke nevne for lofotværinger at været ofte ikke var på min side.) Etter 4 timer på hurtigruta var det en busstur på 20 min hjem. Tidvis var båten forsinka og bussen kjørt. Da betydde det drosje om jeg ikke fikk haik med en kjenning. I slike tilfeller betydde det timer på telefonen for å klare og dokumentere at bussen faktisk var kjørt for hurtigruta la til kaia. Noen dedikerte medarbeidere argumenterte ganske hardt at bussen faktisk gikk. I begynnelsen kunne jeg slumpe til at hurtigruten ikke hadde avgang den dagen jeg skulle til behandling. Dette var lykke for da fikk jeg fly begge veier.
På et tidspunkt under eller etter koviden fikk pasientreiser en ide om at Vestfjordferga var en rimelig og den beste reiserute for syketransport når ikke hurtigruta hadde avgang. Denne går kl. 17.00 fra Bodø. Historien om denne kunne dere i Anne Karine Statles innlegg.
Nyopererte må ut på havet: – Skal vi akseptere en reisevei på over fem timer, når den kunne vært 25 minutter
En pasientreise som startet kl. 06.00 ble ofte avsluttet kl. 23.00 alt etter om det var forsinkelser og dårlig vær (noe det ofte er) 17 timer reise er lenge når man er pasient. Jeg var ofte så utslitt at jeg måtte holde senga eller sofa i to dager etter dette. Og da jeg kom meg etter to dager var det vel vitende at karusellene startet om 5 dager igjen.
Jeg opplevde faktisk å bli sykere, og jeg klarte heller ikke nyttiggjøre meg av behandlingen fordi da jeg møtte til time var så utslitt at jeg hadde nok med å sitte oppreist.
Jeg ble deprimert da det gikk opp for meg at jeg hadde så dårlig råd at jeg ikke hadde råd til å betale for en lettere reisevei. Og jeg ble lei meg for jeg visste at jeg sammenlignet med mange andre faktisk var og er privilegert. Jeg tenkte på alle dem som jeg visste hadde det mye verre. Jeg fikk oppleve hvordan det er å avlyse behandling fordi jeg ikke hadde penger til denne reiseaktiviteten. Jeg opplevde å føle meg fattig.
Jeg avsluttet behandlingen til slutt. Ikke fordi jeg var frisk, men fordi jeg ble sykere av reiseveien, og jeg kunne ikke ta meg råd til drosje.
Så tilbake til eksempler om fornuft eller mangel på den. Jeg opplevde at en av mine nærmeste ble akutt syk på vei til Lofoten. Vedkommende måtte til slutt hentes av ambulanse på Lofast. Etter en uke på Lofoten sykehus skulle [email protected] vende hjem og ringte da pasientreiser for å få reise hjem (resten av familien var da reist) [email protected] fikk da opplyst at pasientreiser dekker kun buss reise fra Lofoten sykehus og til Lofast der [email protected] ble hentet av ambulanse, og ikke til bostedsadressen der rekonvalesensen skulle fortsette.
Så blir du hentet en eller annen plass i landet av ambulanse blir du dumpet ned på samme plass av Helse-Norge når du er ferdig behandlet. Det forventes at dette skal alle og enhver i Kongeriket finne ut av både økonomisk og helsemessig. De fleste av oss har kanskje reiseforsikring og noen tusenlapper i banken, men svært mange i dette landet er ikke så privilegerte. Og ja jeg vet! Svaret fra pasientreiser er ta kontakt med Nav for sosialhjelp om du ikke har økonomi til å dekke dette, eller be behandler dokumentere at man skal ha fly begge veier. Da sier jeg bare; Lykke til det er lov å prøve!
Jeg leser at Nordlandsykehuset bruker 200 millioner på pasientreiser hvert år. Det er mye penger, men all den tid helsetjenesten er slik den er, i en landsdel som er et langstrakt distrikt er vel ikke 200 millioner mye penger. Og hva med det samfunnsmessige regnskapet? Tap av dagsverk etter dagsverk, sykefravær osv. Eller tap av inntekt fordi pasienter ikke orker eller makter å ta imot helsehjelp der de må reise, eller penger spart på alle dem som ikke sender reiseregning.
Tenker at 200 millioner da er lommerusk å regne. Pasientreiser koster Nordlandssykehuset 200 mill. i året: – Hovedregelen er at pasientene selv skal ordne sin reise
