Jeg leste Sveinung Skårsets leserinnlegg den 19. mai, som bar tittelen: «Fantasi og realitet om Lofoten Hest og Helsesenter». Jeg var en av initiativtakerne som sto bak etableringen av Lofoten Hest og Helsesenter og arbeidet senere som ridelærer fra 2005 til 2008 ved samme sted, og med denne bakgrunnen har jeg lyst til å komme med noen synspunkter på Sveinung Skårsets framstilling.

Først vil jeg imidlertid bemerke at Sveinung Skårset i sin innledning uttrykker seg usaklig og på grensen til hets rettet mot Solrunn Pedersen. Hets mot en som ytrer seg i en offentlig debatt er skadelig for demokratiet og utvikling av lokalsamfunn. Risikoen er stor for at meningsmotstandere blir mobbet til taushet, og at flere av den grunn velger å ikke ytre seg. I denne saken har det vært ubehagelig stille fra lokalsamfunnet.

Sveinung Skårsets leserinnlegg:

Les også

– Fantasi og realitet om Lofoten Hest og Helsesenter

Solrunn Pedersen sitt leserinnlegg 16.05.22 var en kommentar til Vestvågøy kommune sin klage på Kulturdepartementets vedtak om tilbakebetaling av spillemidler. Jeg stiller meg bak hennes synspunkter.

Solrunn Pedersens leserinnlegg:

Les også

– Kommunen forteller ikke sannheten om Lofoten hest- og helsesenter

Om jeg har forstått Sveinung Skårset rett i sitt tilsvar til Solrunn Pedersen, så vil han med sitt innlegg vise hvor mye aktivitet som har vært drevet ved Lofoten Hest og Helsesenter i de 15 årene senteret har vært i drift. Problemet med framstillingen er at omfanget av denne aktiviteten ikke kommer fram. Mer interessant hadde vært å få Sveinung Skårset sine perspektiver på hvordan Lofoten Hest og Helsesenter har arbeidet for å trygge en faglig og økonomisk forsvarlig drift.

Engasjement mot et felles mål krever mange typer mennesker, og engasjement koster. I de beste tilfellene kan arbeidet gi fantastiske resultater! I vårt tilfelle endte det lokale engasjementet fra grasrota i hestemiljøet i Vestvågøy til etableringen av Lofoten Hest og Helsesenter!

Dette engasjementet vil jeg skrive litt mer om.

Historikken og engasjementet bak etablering av Lofoten Hest og Helsesenter:

Fra 1970-tallet vokste interessen for hest og ridning i Lofoten. Når vi i dag snakker om Lofoten Skiklubb, vedder jeg minst en 50-lapp på at de fleste da tenker på Inge Harald Olsen. Da vi på -70, -80 og -90 tallet snakket om rideklubben, tenkte de fleste på Arvid Pettersen, Lillian Vian og Reidun Sirnes.

På 1990- tallet drev Vestvågøy kommune rideskole og tilbud for funksjonshemmede på Lofoten Fritidsgård – eiendommen som senere ble til Lofoten Hest og Helsesenter. Denne eiendommen kom i kommunens eie etter initiativ og mye arbeid fra Arvid Pettersen. Planene om å bygge et ridehus i tilknytning til Fritidsgården var da allerede i planene til Vestvågøy kommune. Lofoten Fritidsgård hadde på denne tiden nær 100 elever i uka, i tillegg til i underkant av 10 barn og unge som hadde et tilbud på dagtid sammen med barnefysioterapeut ukentlig. Et ridehus ville skape bedre forhold til en helårig drift, på samme måte som Lofothallen ble et løft for fotballen i kommunen.

Det var vanskelig for Vestvågøy kommune å skaffe plass i sine budsjetter til bygging av ridehuset. Hestemiljøet i Vestvågøy engasjerte seg, og en tanke vokste fram. Kunne man være med på å skaffe finansiering for å realisere kommunens plan?

Så en dag i 1997 – samlet vi oss rundt kjøkkenbordet hos Anne Lene Markussen, daværende daglig leder av Lofoten Fritidsgård. Da hadde ideen vokst seg så stor at en prosjektgruppe ble etablert med Reidun Sirnes i spissen. Målet var å skaffe midler til Vestvågøy kommune, slik at ridehuset kunne bli en realitet.

Årene fulgte med mye arbeid i prosjektgruppa. Det ble tidlig klart at det ikke bare skulle bli et ridehus – men et helt senter! Prosjektet vokste til Lofoten Hest og Helsesenter – et sted for rehabilitering og inkludering, med rideskolen som navet i det hele.

En av de sentrale navnene i arbeidet på denne tiden, var Sjur Fredriksen. Han var rådgiver/konsulent ved BUP – Lofoten sykehus. Gjennom ham fikk Reidun Sirnes hjelp til å få form på prosjektet og Stiftelsen Lofoten Hest og Helsesenter ble etablert.

Reidun reiste rundt og hadde møter med politikere på fylkes- og nasjonalt nivå. Hun skrev søknader og prosjektplaner. Sveinung Skårset ble invitert inn som medlem av stiftelsen. Som barnepsykiater ved BUP – Lofoten Sykehus og en som hadde begynt å finne sin hobby i ridning, så man muligheten for at han kunne være til hjelp i forhold til å få en avtale om kjøp av tjenester mellom Lofoten Sykehus/Helse Nord og Lofoten Hest og Helsesenter. Arbeidet resulterte senere i en intensjonsavtale utarbeidet av Gjermund Molund, som på dette tidspunktet var med i Stiftelsen Lofoten Hest og Helsesenter for å hjelpe oss i samarbeidet med Vestvågøy kommune.

Lofoten Hest og Helsesenter kunne i 2005 starte sin virksomhet. Med tak over hodet, ressurser samlet på ett sted, en gjeldfri start og driftsmidler fra stat og kommune, hva kunne vi ikke da få til!

Hva hendte? Hvordan kom vi dit at nedleggelse er et alternativ?

Den inkluderende rideskolen

Sveinung Skårset skriver i sitt leserinnlegg at: «Rideskolen har lagt vekt på inkludering av flest mulig, også elever med særskilte behov. Vi har prioritert få elever på hvert kurs i perioder, av faglige grunner.» Han skriver ikke noe om omfanget av tilbudet i rideskolen, altså hvor mange elever rideskolen har hatt pr. uke og hvor mange uker den er åpen. Han skriver heller ikke noe om hvordan inkluderingen har skjedd. Da er det vanskelig for meg som leser å få et bilde av hvor inkluderende driften faktisk har vært. Og da er det vanskelig å se om rideskolen har vært det bankende hjertet i virksomheten.

Hest som hobby og idrett er svært forskjellig fra andre hobbyer og idretter blant annet med antall timer som kreves for stell rundt hest og utstyr, og som ikke innebærer selve ridningen/kjøringen. Stallen blir derfor et «sted å henge» som mange ungdommer i dag trenger. Et annet aspekt ved hest som hobby, er at her møtes mennesker på tvers av kjønn og alder på en helt annen måte enn i noen andre idretter jeg kjenner til. I hestesport konkurrerer man på tvers av kjønn, og fra seniornivå og oppover er det ingen inndeling på alder.

En inkluderende rideskole, er et sted der man kan treffe nye venner. På rideskolen kan de som ellers mestrer sosial interaksjon dårlig, finne et fellesskap som de kan bevege seg inn og ut av fordi du alltid kan gå bort til en hest med ei bøtte vann, ta ei greip å måkke en boks, hente en svamp pusse utstyr. Og så gå tilbake til gjengen i sofaen på pauserommet. I en stall med en aktiv rideskole, vil det være elever i alle aldre. Det gjør at rideskolen som virksomhet har en unik mulighet til inkludering og integrering.

Om man derimot rir i en gruppe på 2 eller 3 og kommer til ferdig oppsalt hest og drar hjem når timen er ferdig, mister man disse kvalitetene ved rideskolen.

Aktiviteten i rideskolen er ryggraden i rekruttering til idretten. Rideskolen er også der de som ikke har råd eller mulighet til å ha egen hest, kan få mulighet til å dyrke sin hobby.

Svenska Ridsport Förbundet har laget brosjyren «Ridklubben – en ressurs för din kommune.» Her gjør de et poeng av 90 % av de som rir er jenter. Rideskolen er en arena for å utvikle gode kvinnelige ledere – det har vi norsk forskning på. Men da kreves det folk som kan faget sitt – ellers blir stallen et sted der jungellovene får fritt spillerom.

Narvik Rideskole kan trekkes fram som et godt eksempel på en drivende god rideskole. Her har daglig leder Vera Aspeslett arbeidet målrettet med å utvikle et godt stallmiljø. Narvik Rideskole ble etablert i 1979, og er fremdeles en drivende god rideskole.

Økonomi

Sveinung Skårset skriver: «Økonomisk bygget senteret på inntekt fra rideskole og rideleir». Han skriver også at «Økonomisk hadde senteret som mål å drive i balanse. En berettiget kritikk mot stiftelsen LHH sin drift kan være at den var for lite kommersialisert, og at vi priset tjenestene for lavt. Det var imidlertid en prioritering vi gjorde for å inkludere flest mulig.»

På tross av gode intensjoner klarte ikke Lofoten Hest og Helsesenter å drive økonomisk, som Sveinung Skårset selv påpeker i sitt innlegg. Han peker på at problemet var at driften var for lite kommersialisert. Hva han legger i dette, vet jeg ikke. Har jeg problemer med min private økonomi, så er det noe galt med balansen mellom utgifter og inntekter – ikke at jeg tenker for lite kommersielt.

Enkle prinsipper i økonomi er at kostnadene må stå i forhold til inntektene. Er kostnadene for høye, må inntektene økes eller utgiftene reduseres. Fortløpende evaluering av driften er et selvsagt verktøy i dette arbeidet. Da får man en oversikt over hvor i driften man må gjøre tiltak – både om det gjelder økonomi eller faglig innhold.

Sveinung Skårset skriver at av faglige grunner hadde få elever på ridetimene. Jeg mener at det ikke finnes noen faglige grunner for å ha få elever på timene i en rideskole. I en behandlingssituasjon – ja, selvfølgelig, men ikke i rideskolen!

På ettermiddag og kveld er rideskolen stedet for inkludering – på ekte!

Om jeg har forstått Sveinung Skårset rett, så mener han at det å prise tjenestene lavt (det tolker jeg som prisene på rideskole og rideleir) var en prioritering de gjorde for å inkludere flest mulig. Jeg er uenig i at dette grepet alene fører til mer inkludering. Det som fører til inkludering er for det første at tilbudet eksisterer. For å få det til, må virksomheten drives økonomisk forsvarlig. For det andre må det være en åpen drift. Det får man til om man har aktiviteter som tilbys mange mennesker, og at virksomheten i stor grad gir rom for frivillig arbeid for de som vil være i stallen. For det tredje, som også Sveinung Skårset er inne på, må ridetimene prises slik at mange har råd til å ri. Det får man til ved å ha tilstrekkelig antall elever på timen, tilstrekkelig mange timer i uka.

Rideskoledrift er vanligvis ikke en bransje man gjør seg rik i, men med god drift, får rideskolene i Norge det til å gå rund. På den måten blir rideskolene landet rundt en viktig bidragsyter til ekte inkludering.

Rideskolene har ofte 8 til 10 elever på hver time, 4 timer hver dag, 5 dager i uka. Det blir 200 elever i uka, 43 uker i året. I tillegg kommer fire–fem uker med rideleir. Da har hestene 4 uker helt fri på sommeren.

Det er en kjensgjerning at Lofoten Hest og Helsesenter ikke greide å få til en god økonomi. Det kan se ut som at de ikke har benyttet seg av de mange mulighetene som kunne bidratt til en økonomisk forsvarlig drift.

Da ville salg og påfølgende trussel om nedleggelse ikke vært et tema.

Samarbeid Lofoten Hest og Helsesenter og Lofoten Hestesportsklubb

Sveinung Skårset skriver i sitt innlegg at: » (LHH har) samarbeidet med rideklubbene (…) om lokale stevner og gjennomføring av ulike kurs.»

Da Lofoten Hest og Helsesenter – med sitt ridehus – endelig var en realitet i 2005, trodde vel vi alle at aktiviteten i rideklubben skulle gå gjennom taket. Dessverre har det motsatte skjedd. Ifølge årsmeldingene til Lofoten Hestesportsklubb har aktiviteten blant medlemmene og rekrutteringen til klubben vært synkende, og høsten 2021 vurderte klubben å legge seg selv ned. Det har med andre ord gått i helt motsatt retning enn det vi trodde da stallen og ridehuset sto ferdig.

Årsakene til dette er nok flere, men en ting er jeg helt sikker på–rideskolen er den største rekrutteringsarenaen til rideklubben. Med mange elever i rideskolen, har man mulighet til å rekruttere mange medlemmer til rideklubben. Med mange medlemmer i klubben, kommer mange hender og hoder som kan være med på å skape et aktivt klubbmiljø. Dette vil igjen komme rideskolen til gode–større miljø, flere aktiviteter, større etterspørsel etter ridetimer i rideskolen.

Like etter at Lofoten Hest og Helsesenter startet sin virksomhet i 2005, var aktiviteten i Lofoten Rideklubb stor–og Lofoten Hest og Helsesenter var det selvsagte samlingspunkt. Det var tross alt grasrota–hestemiljøet i Vestvågøy og Lofoten–som er årsaken til at Lofoten Hest og Helsesenter ble en realitet. Denne aktiviteten har gradvis blitt mindre. Det hadde vært interessant å ha fått vite om min antakelse stemmer–om det er sammenheng mellom antall elever pr. uke i rideskolen, og antall aktive medlemmer i rideklubben.

Mangeårig leder av Lofoten Hestesportsklubb, Julie Nilsen, og resten av styret rundt henne, har gjort og gjør en kjempejobb for å få aktivitet i klubben. Klubben har blant annet stått for arrangementet «Hestens Dag» som har røtter langt tilbake i klubbens historie. Her får alle som ikke har tilknytning til hestemiljøet en mulighet til å teste ut aktiviteter med hest.

Uten rekruttering, er klubbutvikling tungt. Ifølge årsmeldingen til klubben, må vi tilbake til 2018 for å finne ett utvidet klubbstevne som ble gjennomført.

På 1980 og 1990 tallet var det stor aktivitet i rideklubben(e) på Vestvågøy. (Lofoten kjøre- og rideklubb og Vestvågøy Hestesportsklubb. De gikk etter hvert inn i det som i dag er Lofoten Hestesportsklubb.) Det ble arrangert treningsstevner i sprang og dressur, flere distriktsstevner i distanseritt. Fremdeles uten ridehus. (Funfact: Lofotrittet var opprinnelig et distanseritt til hest!)

I 1995 var Vestvågøy Hestesportsklubb vertskap for Kretsmesterskapet i dressurridning for Nordland Rytterkrets. Stevnet ble avholdt på idrettsplassen utenfor Vestvågøy videregående skole. Samme helga arrangerte vi også et distriktsstevne i sprang–siden vi allikevel fikk så mange tilreisende ryttere til øya.

I mange år var mange ryttere fra Vestvågøy aktive i sporten, med deltakelse både på regionalt og nasjonalt nivå i sprang (ponni og ung rytter), dressur (ponni, ung rytter og senior) og distanseritt. Klubben hadde egen hestebil med sjåfør i tillegg til en henger som ble leid ut til medlemmer i klubben for en billig penge, slik at de kunne komme seg rundt på stevner. Det var aktive ryttere, aktive mammaer og pappaer. Klubben favnet både idrett og de som likte å ri på tur.

Det samarbeidet som har vært mellom Lofoten Hest og Helsesenter og Lofoten Hestesportsklubb, har vært godt, men det ser ikke ut til å ha bidratt til å øke aktiviteten i rideklubben.

Salg av Lofoten Hest og Helsesenter

Til slutt skriver Sveinung Skårset: «Kommunen ønsket å selge senteret og på den måten sikre fortsatt drift.»

Det at Vestvågøy kommune valgte å selge Lofoten Hest og Helsesenter til sterkt subsidiert pris, og med et driftstilskudd til kjøper på over en halv million årlig, og på toppen av det hele–i en skjult prosess, synes jeg er svært kritikkverdig. Jeg kan ikke se at fortsatt drift skulle kreve et salg gjennomført på denne måten.

Jeg mener at når Vestvågøy kommune ønsker fortsatt drift, er en åpen prosess, med klare krav til driver, den eneste riktige måten å sikre det på. På den måten styrker Vestvågøy kommune sin rolle som en offentlig instans som har et overordnet ansvar for alle kommunens innbyggere–og først og fremst et ansvar for de som trenger det mest.

Jeg klarer heller ikke å få tak på hva Sveinung Skårset mener med at: «Annika Pedersen som nå eier og driver senteret, driver videre i samme ånd.»

Den ånden Lofoten Hest og Helsesenter ser ut til å ha vært drevet i, er den som nå har ført til at senteret ikke lenger greide å levere sine tjenester, og derfor ble solgt.

Årlig utdannes det ridelærere og personell ved Norsk Hestesenter på Starum. Når kommunen først bestemte seg for salg til en sterkt subsidiert pris, og med et driftstilskudd på over en halv million årlig, ville det vært et kjempetilbud for enhver som brenner for formidling av ridning og hestesport i landet. Hvorfor kommunen da velger å ikke gå ut og annonsere salget er helt umulig å finne en logisk forklaring på.

Fortsatt offentlig eie

Er salg av Lofoten Hest og Helsesenter til en privat aktør den beste måten å sikre videre drift i henhold til intensjonene?

Jeg mener at den driftsformen som best ville sikre en god og samfunnsnyttig drift, med fokus på rehabilitering og inkludering samt idrett, ville vært om Vestvågøy kommune eide senteret, og leide ut driften av anlegget på anbud.

Mine argument for dette er:

  • Kommunen har et større samfunnsansvar enn en privat aktør.
  • Tydelige, målbare krav til driver
  • Smidig samarbeid mellom kommunale instanser.
  • Varig drift–sikker framtid.
  • En stor og verdifull eiendom beholdes i offentlig eie.

Ifølge det Svenske Ridsportforbundet i den tidligere nevnte brosjyren «Ridklubben–en ressurs för din kommune.», framkommer det at de fleste av Sveriges 450 rideskoler eies av en kommune og drives av en ideell forening. Dette har vist seg å være en modell som er økonomisk og samfunnsmessig svært bærekraftig. Kommunen får mulighet til å påvirke tilbudet i forhold til langsiktige planer, og driverne av rideskolen slipper investeringer i bygg og anlegg. Her var Lofoten Hest og Helsesenter i en særstilling–gjeldfri ved oppstart!

Slik situasjonen er nå, betaler Vestvågøy kommune like mye til senteret som tidligere. Det er i avtalen ikke stilt krav til omfanget av aktivitet som skal drives på senteret. Da har man etter min mening ikke sikret et tilbud til de mange som ikke har økonomi, ressurser eller ønsker om å ha egen hest, og som internasjonal forskning viser ville hatt svært god nytte av et slikt senter.