Skadet seg i sykkeluhell: - Hva hvis dette var hverdagen? 

Villy Angelsen.

Villy Angelsen. Foto:

Villy Angelsen har delt sine tanker i dette leserbidraget.

DEL

MeningerJeg følger strømmen! Legger ut dårlig kamuflerte skrytebilder god og svett etter sykkelturen. Poster flotte landskapsbilder, som tilfeldigvis også forteller at jeg hadde gått noen kilometer og høydemeter opp på fjelltoppen. Har nøyaktig logg over skritt, trening og sykkelturer i app på mobilen - selv om jeg ikke publiserer det på nett - enda. Og jeg liker å ha kalenderen fylt opp med møtepunkt, saker, prosjekter og gode mennesker på alle livets arenaer.

Så har jeg to ganger fått denne tilværelsen satt på pause, først med et brudd i kneet i 2011, og så med et brudd i låret/lårhalsen nå i 2019.

Plutselig er jeg gjennomsvett av å komme meg ut av senga, ta en dusj og ordne frokost. Fjelltopper ser jeg på bilder, bakketoppen uttafor huset er utfordring stor nok, selv om den ikke gjør seg like godt på Instagram. Skrittelleren får hvile, det er viktigere å logge når jeg tar smertestillende, den siste halvtimen før ny tablett er noe dritt. Og kalenderen fylles med nyttige timer på sykehus, hos lege, eller hos fysioterapeut. Og med «halvfull» kalender er kapasiteten min til å være sammen med andre mennesker brukt opp.

Hvorfor skriver jeg dette? For å få mer omsorg og støtte? Eller for å få mer oppmerksomhet rundt en sykkelvelt som allerede har fått nok oppslag i lokalavisene?

Poenget mitt er at jeg har hatt det sånn noen få uker et par ganger så langt i livet. Men for mange er dette hverdagen i store deler av livet! De kan ha funksjonshemminger, varige mén etter ulykker, kroniske sykdommer, eller livslange smertetilstander. For mange går mesteparten av tida og kreftene med til å takle dagliglivets utfordringer, helsemessige begrensninger og utmattende smerter. Mange har ikke en spektakulær ulykke som forklarer tilstanden de har, men bare diagnoser eller symptomer som få ser eller forstår eller skjønner noe av.

Dette er hverdagen for mange jeg kjenner - i min familie, mitt nabolag, i min vennekrets og på min arbeidsplass. Jeg håper at jeg framover kan møte de med litt større respekt for det de utretter i sin hverdag. Og kanskje kan jeg møte de med litt mer forståelse enn jeg har gjort til nå.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om smått og stort som foregår i distriktet. Vil du bidra?

Artikkeltags