Etter tirsdagens politikeropplæring på Lysbøen har jeg gjort meg noen tanker. Det handler nok en gang om prosessen med å få på plass en skole på Ramberg.

Foredragsholderne snakket om hvor viktig det er å ha gode politiske prosesser og bred forankring i forkant av vedtak. Spesielt i store og vanskelige saker hvor det er uenighet og splittelse, er gode prosesser viktige.

Flere av vedtakene i den kanskje viktigste saken i Flakstad kommune på flere tiår, har vært såkalte benkeforslag. For de som ikke er så inne på politisk «slang», betyr dette et vedtak som plutselig kommer på bordet i et møte uten at de andre partene er informert og forberedt, og uten en faglig utredning fra administrasjonen.

I formannskapet i februar i fjor ble det fattet et enstemmig vedtak om å bygge den godt kjente og planlagte skolen. I mars samme år kom det opp som et benkeforslag om at vi skulle bygge skole uten hall og garderobeløsning, og la idrettslaget forsøke å realisere en hall som kommunen skulle leie for å gi elever pålagt undervisning.

I januar i år, når man omtrent er klar for å sette i gang å bygge, kommer enda et benkeforslag. Basert på en telefonsamtale ordfører har hatt med en mann som visstnok hevdet at det er mulig å bygge en skole for under 100 millioner som skal stå ferdig på litt over et år, vedtas det å forkaste alle gjeldene planer og starte en helt ny prosess. Uten noen saksutredning fra rådmann og administrasjon. Uten noen vurdering av risiko og konsekvens blir dette vedtatt 6/5. Det eneste kommunestyret har å hjelpe seg med når en skal ta stilling til forslaget er gjenfortellingen av denne telefonsamtalen.

Når det nå fire måneder etter viser seg at det er umulig å tegne og bygge en skole på litt over et år, reiser spørsmålet seg: Vil det også være umulig å bygge denne til målet man har satt seg på 100 millioner?

Jeg har forstått det slik at samspillsmodellen som brukes gir en økt trygghet med tanke på blant annet kostnadsramme, fordi man samarbeider tettere med entreprenør i en tidlig fase.

Men den entreprenøren som har vunnet anbudet har også mulighet og rett til å trekke seg, dersom ikke oppdragsgiver har realistiske forventninger. Hvor realistisk er det å komme under en kostnadsramme på 100 millioner?

I VG tirsdag 8. juni kunne man lese en artikkel om en økning i materialkostnader på mellom 30 og 100 prosent fra 1. juni i år. 1. august spås det en ytterligere økning. Ifølge Dagens Næringsliv er Europa fri for stål, og en formidabel økning i pris på stål er derfor å forvente.

Den ene delen av vedtaket viste seg ikke å være realistisk. Hva om politikerne ikke heller har realistiske forventninger når det kommer til pris? Man har tidligere gått på en smell med ikke å høre på innspill fra fagfolk.

Hva skjer dersom man ikke får inn anbud som svarer til politisk forventning? Hva skjer dersom entreprenøren som tar anbudet senere trekker seg fordi det ikke er realistiske rammer og forventninger?

Det er mange innbyggere og brukere av skolen som sliter med å ha tillit til den videre prosessen før disse spørsmål er besvart. Har man en slik kriseplan? Hva hvis det ikke kommer inn noen anbud i det hele tatt, slik de opplevde med en skole som skulle bygges på Røst?Rykker en da tilbake til start nok en gang?

Benkeforslaget om å bygge en skole uten hall «henger enda i luften», over et år etter at det er fremmet. Den nye skolen som tegnes i disse dager, tegnes uten noen mulighet for å bygge på en hall på et senere tidspunkt. Er denne beslutningen utredet og risikovurdert? Hva er planen dersom idrettslaget bestemmer seg for ikke å bygge hall? Skal vi leie lokaler i nabokommunene for å oppfylle fagkrav, og busse elever til å fra undervisning i kroppsøving? Hva da med lag og foreninger som har brukt tidligere gymsal til øvelser og arrangementer, og konsekvenser for disse? Dette må tydeliggjøres.

Jeg er vararepresentant i kommunestyret, men jeg skriver dette innlegget først og fremst som en fortvilet mor til en førsteklassing og som en innbygger som er glad i kommunen min.

Det som skulle være en gladsak (byggingen av ny skole), er i ferd med å bli en tragedie. Jeg tør å påstå at alle ledd i organisasjonen er utmattet. Foreldre har måttet leve med lang skolevei (opptil 50 minutter hver vei for enkelte), for trange undervisningslokaler og at enkelte av fagkravene ikke blir oppfylt i de midlertidige lokalene. I tro på at en må gjennom dette for å få på plass nyskolen, har man holdt ut og sett frem til innflytting i nye lokaler høsten 2022. Det er skyhøy sykmeldingsprosent blant lærerne. Denne har vært på så mye som 60 prosent. Uten å spekulere for mye, er det ikke utenkelig og nærliggende å tro at denne kan ha sammenheng med dårlig fysisk og psykisk arbeidsmiljø over tid og mye usikkerhet. Vi opplever også en ganske dramatisk flukt fra enhetslederstillinger.

Tidligere kommunelege Solveig Nilsen advarte mot dette allerede for to år siden i sitt leserinnlegg 15.11.19. Hun refererer til et mye omtalt stupetårn i Hamar, og hvordan beslutningsvegring og trenering av prosesser ofte ender opp med å bli enormt kostbart. Til slutt advarer hun mot at den største kostnaden kanskje kommer gjennom manglende motivasjon hos de ansatte til å stå i de krevende jobbene de gjør i dag.

Jeg vil også våge å påstå at ordfører og flertallet i kommunestyre har mye å gå på når det gjelder å legge til rette for gode politiske prosesser og forankring i skolesaken i Flakstad. Hvordan kan mindretallet i kommunestyret, administrasjonen, brukerne av bygget og innbyggere for øvrig føle forankring og eierskap til noe de ikke var innviet i, og hadde mulighet til å uttale seg om på forhånd?

Med tanke på det som skjer rundt oss, den dramatiske økningen i materialpriser og så videre. Som mor og innbygger krever jeg å få rede på: Hva er plan B? Hva blir løsningen dersom det viser seg at posisjonens kostnadsramme heller ikke viser seg å være realistisk?