Vi husker våren 2020, da koronaviruset først gjorde seg kjent her til lands. Plutselig sto vi overfor en ny og ukjent sykdom. Våre medisinske eksperter i Folkehelseinstituttet fryktet dødsfall i hopetall dersom viruset fikk spre seg ukontrollert. Vi så TV-bilder fra Italia og New York, med overfylte behandlingssaler og mengder av lik.

RIktignok framsto viruset allerede den gang som relativt ufarlig for det overveldende flertallet blant oss. Normalt friske mennesker skulle ha uflaks dersom koronaviruset skulle gjøre dem alvorlig syke. Men hensynet til risikogruppene med nedsatt immunforsvar - de gamle og de av oss med underliggende sykdommer - gjorde at det moralske alvoret etset seg inn i tida.

Nedstengningen og ansvaret

Helsebyråkrater og politikere innførte et smittevernregime, der vi ble bedt om å holde avstand til våre medmennesker, og om å holde oss mest mulig hjemme. Alt fra dansehaller og ølstuer til gudshus og teatre stengte. Dagene ble underlig øde, ukene merkelig stille. Menneskene ofret ikke bare det daglige arbeidsliv, men også sosiale lag, ungdomsfester, gudstjenester, dugnadsgjenger, korøvelser, sport, kino, pøbben, tilfeldige møter, nye bekjentskaper, reiser, konserter, og i det hele tatt: Alt det som gjør livet til mer enn hjemmevant rutine.

Over hele verden så vi liknende smittevernregimer ta form. Dette hendte til tross for at folkehelseeksperter fram til da ikke hadde forespeilt oss nedstengninger og avstandsregimer ved influensapandemier. Når koronaviruset først rammet oss, hendte det hele svært fort. Helsemyndighetene foreslo umiddelbare tiltak for å kjøpe oss tid, og de aller fleste av oss fulgte raskt oppfordringene. Dersom liv sto på spill, var vi villige til å ofre bekvemmelighetene våre - og kaste oss ut i en dugnad for en større sak. Vi gikk med på å leve mer adskilte fra hverandre, nettopp fordi vi brydde oss om hverandre og ville ta hensyn. Vi kjente ansvaret på kroppen, og på en underlig måte kjentes det nærmest frigjørende? Vi gjorde det som tida krevde av oss?

Les også

Coronakommentaren: Dråpesmitte og pusteteknikk

Et annet ubehag

Noen var vel ivrigere enn andre etter å etterleve smittevernregimet. Redde innbyggere la i disse dagene press på myndighetene for et strengere regime. Og politikerne påla oss begrensninger utover Folkehelseinstituttets anbefalinger, i håp om å holde viruset tilbake lenge nok til at vi fant en vei ut av pandemien.

Oppe i dette kjente flere av oss også på et annet ubehag, mer uhyggelig enn sykdomsfrykten og den første kjedsomheten. Tankene meldte seg: Hvilken vei slår vi egentlig inn på, når vi godtar et helt nytt og ukjent forbudsregime mot livsutfoldelse? Lar vi med vilje og vitende staten innføre nye standarder for kontroll? Ender vi opp i et høyteknologisk helsediktatur vi ikke kan vende tilbake fra?

Slike spørsmål skulle bli mer og mer gysende virkelighetsnære i ukene, månedene, årene som fulgte. Vi ventet på vaksiner, fikk vaksiner, ventet på at samfunnet skulle bli normalt igjen, tok oppfriskningsdoser av vaksinene, hørte nyhetssendinger om virusets mutasjoner, så verden gå av hengslene.

I pandemiens første fase baserte det norske smittevernet seg på tiltro til innbyggernes samvittighet. Men etter hvert var ikke dette lenger nok for myndighetene. Folk måtte venne seg til politikontroll og straff av festglade ungdommer og andre overtredere av smittevernet. Mange lastet ned en applikasjon på telefonen for elektronisk sporing av bevegelsene våre. Senere kom debatten om et koronapass for å skille vaksinerte fra uvaksinerte innbyggere.

Myndighetenes snakk om "neste pandemi" og "den nye normalen" skremte.

I Lofot-Tidende skrev vi om medmennesker som ble lagt inn på sykehus med koronasykdom - men også om for eksempel gamle medmennesker på sykehjem som mer enn noe annet ønsket å vende tilbake til det normale livet: Å kunne ta imot besøk som man selv ønsker og være samlet i godt lag. Hva skal man ellers leve for?

Ny omdreining

I høst tok historien en ny omdreining, da sør-afrikanske eksperter fortalte verden om koronavirusets omikronmutasjon. Omikron var en langt mindre dødelig versjon av viruset, lød budskapet. Det som virologer hadde holdt for sannsynlig, nemlig at viruset med tida skulle mutere til en mildere variant, hadde slått til.

Like fullt fikk vi her til lands - og i en rekke andre land - oppleve en ny nedstengning av samfunnet, som hadde vært midlertidig tilbake til normalen etter noen intense runder med vaksinering.

For en del av oss var nedstengningen i høst forstemmende. Var ikke omikronvarianten den sjansen vi hadde ventet på, til å oppnå flokkimmunitet med så minimal skade som mulig? Gjorde ikke tiltakene nå - åpenbart - langt mer vondt enn godt, over det hele?

Begrunnelsene for tiltakene hadde også begynt å endre seg, noe som virket mektig forvirrende. Fra å ha handlet om medmenneskers død, kunne vi nå høre helsebyråkratene tale om samfunnets totale sykefravær som en grunn til å stenge ned? Hva var nå dette?

Hadde vi latt staten løpe fullstendig løpsk? Når skulle nok være nok?

Om ikke disse kritiske spørsmålene var på alles lepper, så lød de tydeligere enn før fra mange hold. De nådde fram til redaksjonelle kommentarer i etablerte nyhetsmedier.

I kryssilden av ubehag mellom død og ufrihet, framsto det stadig mer maktpåliggende ikke bare med epidemiologiske betraktninger - men også med grunnleggende maktkritikk og frihetlig engasjement. Jo lenger smittevernregimet varte, jo farligere virket det å overlate den kritiske tenkningen til helseekspertene og politikerne.

Velsignelsen

Nå, flere uker senere, lever vi mer eller mindre som før pandemien igjen. Omikron har bidratt til alvorlig sykdom hos noen, slik også andre luftveisinfeksjoner stadig vil være blant truslene for mennesker med nedsatt immunforsvar. Men de fryktelige dødstallene har vi sluppet. I alle tilfelle ville ikke den nye varianten av viruset latt seg stoppe av de gamle tiltakene.

Heller enn å innføre enda strengere tiltak, så snudde vi i tide og åpnet samfunnet opp igjen. Det går seg til. Omikronmutasjonen har vist seg en stor velsignelse for folk i alle aldre. Vi danser og feirer, går på konserter, i bryllup, på trening og i kirken. Studenter kan møte opp på studieplassen og bli kjent med andre studenter. Gamle folk kan ta imot så mye besøk de bare vil. At store deler av befolkningen og det politiske miljøet en gang presset på for et strengere smittevernregime, begynner å bli et tåkete minne.

Så hva betyr dette? Skal vi la koronadebatten falle til ro og prise oss lykkelig over at vi bor i et opplyst samfunn? Bør vi slå oss på brystet og være stolte over vår samfunnsform, med høy grad av tillit mellom myndigheter og befolkning?

Eller krever også denne nye tida noe mer av oss?

Tidas krav

I andre land har tiltakene vært langt strengere enn i Norge, også under den siste omikronbølgen. Flere vestlige land har operert med "koronasertifikatet" - altså en praksis der personlige helseopplysninger legges til grunn for hvor mennesker kan oppholde seg. I Østerrike bøtelegges uvaksinerte, og Canada går drakonisk til verks mot demonstranter.

Fra Kina har vi helt til det siste kunnet høre om fullstendige nedstengninger av hele byer.

Sett opp mot for eksempel Norges mindre omfattende tiltak i samme periode, kan disse landene i ettertid forsvare den voldsomme frihetsinnskrenkningen? Er vi ikke vitne til groteske overreaksjoner?

Og det neste spørsmålet blir da, også for oss: Hvor sikre er vi på at vi kan - eller bør - forsvare alle våre tiltak de siste årene? Hvor mange av tiltakene var virkelig nødvendige og forsvarlige, sett i etterpåklokskapens lys?

Etterpåklokskap skal vi slett ikke kimse av, for den gjør oss bedre i stand til å møte morgendagen.

Det var ei tid da folk avsto fra å møte opp i begravelser, og mennesker ble straffet for å invitere venner på fest. Husker dere? Vi bør være interessert i å finne ut av dette: Var alt dette faktisk påkrevd? Og var det riktig å gjøre?

Overmot og straff

Det rent faktiske rundt koronavirusets spredning og smittevernets betydning, er fortsatt usikkert. En studie ved John Hopkins-universitet, omtalt av blant annet norske Dagbladet, konkluderer med at nedstengning av samfunnet i flere land slett ikke har vært så viktig for å forhindre smitte og død som myndighetene har antatt.

I land som India har nedstengning i løpet av pandemien fått akutte følger for fattige mennesker, som er helt avhengige av bevegelsesfriheten sin og møter med andre mennesker for å overleve i hverdagen. Samtidig hører vi om koronasykdom også fra dette landet. Mens det fra andre land igjen knapt kommer rapporter om sykdom som følge av koronainfeksjon i det hele tatt. Forvirringen rundt faktaene er store - og hvordan kan det være annerledes, når vi har vært gjennom nedstengninger som har påvirket alle deler av samfunnet? Har vi noen gang innbilt oss at vi hadde oversikt over følgene?

Om studien fra Johns Hopkins-universitetet blir stående som pålitelig og god - noe undertegnede ikke har forutsetning for å konkludere om - er det i så fall noe smittevernseksperter i alle land må lære av. For dem av oss som frykter for frihetens kår i dataovervåkningens tidsalder, er jo dette en gladnyhet: Vi vil ikke ha tilbake straffen og overvåkningen fra de siste par årene, og griper takknemlige til all epidemiologisk støtte vi kan få for frihetskravene.

Men bakom det hele synger de dypere spørsmålene som epidemiologien alene ikke kan svare på: Hvor mye livsutfoldelse skal mennesker måtte ofre for andres trygghet? Hvor langt strekker vår tillit til statens maktapparat seg, og hvor langt kan unntakstilstanden gå før demokratiet er varig truet? Hvor mye av vår handling er basert på kunnskap, og hvor mye på overmot?

Spørsmålene må reises nå, mens de lar seg debattere uten moralsk panikk. Vi trenger å bygge opp flokkimmunitet også mot moralsk panikk, oppesen statslogikk og et samfunnsmaskineri ute av konstitusjonell kontroll.

Les også

Odd Eskil reagerer på mediedekningen under pandemien: – Har vaktbikkja blitt en gjeterhund?