Kommunepsykologene om coronakrisen: – Vi må lete frem krefter vi ikke visste vi hadde, hos oss selv og hos hverandre

Illustrasjonsbilde: 268 unike hjerter i Lofotsenteret.

Illustrasjonsbilde: 268 unike hjerter i Lofotsenteret. Foto:

Hva skjer når hverdagen og alt det vante og trygge snus på hodet? Situasjonen vi befinner oss i, setter mange følelser i sving. Kommunepsykologene gir råd om hvordan vi skal snakke med barna – og oss selv.

DEL

Coronaviruset som herjer landet og verden har satt oss i en unntakstilstand ikke bare helsemessig, men også praktisk, økonomisk og emosjonelt.

For å hjelpe til i den spente situasjonen, har kommunepsykologene i Vest-Lofoten, Mari Cæsar og Adele Eilertsen, skrevet hver sine tekster som nå er publisert på kommunenes nettsider.

Kommunepsykolog Mari Cæsar: – For å roe ned barn må de voksne være rolige selv

Det er ingen foreldre eller barn som er uberørt i situasjonen med coronavirus. Vi reagerer forskjellig, og hver familie er i ulike situasjoner i forhold til hvor stor endring dette fører med seg i hverdagen. Foreldre skal bære både egen bekymring, i tillegg til barnas reaksjoner og mange spørsmål.

Mange lurer på hva og hvordan de skal snakke med barn og unge om coronavirus og om det som skjer rundt oss i samfunnet nå. Hvordan gjøre barn trygge i en utrygg situasjon?

Når vi tar flyet går besetningen gjennom sikkerhetsrutinene. En av dem er: Ta på egen oksygenmaske først, hjelp deretter de ved siden av deg. For å roe ned barn må de voksne være rolige selv.

Noen råd til foreldre for å dempe egen bekymring og uro, oppsummert etter kommunepsykolog i Lillesand kommune Jens Tennebø Jensenius:

Skaff deg oppdatert informasjon fra en pålitelig kilde, som helsenorge.no.

Begrens tiden du følger nyheter om pandemien.

Fyll hodet også med noe annet, noe du liker.

Bruk kroppen, fysisk aktivitet demper uro og gir bedre søvn.

Gjør noe for andre: Hjelp med praktiske ting eller roe andre ned. Å ikke bringe smitten videre til andre er en god hjelp.

Behold døgnrytmen: Stå opp og spis til vanlige tider, rutiner skaper trygghet til alle i familien.

Barna reager forskjellig. Noen normale reaksjoner kan være vondter i kroppen, søvnvansker, mareritt, skyldfølelse, behov for mer kontakt og trygghet. Noen barn snakker lett om bekymringene sine, andre gjør det ikke.

«Barna trenger voksen ryddehjelp slik at misforståelser kan ryddes bort, og slik at de kan forstå det som skjer» formidler Atle Dyregov og Magne Raundalen i veilederen om hvordan de voksne kan snakke med barn og coronavirus.

De beskriver at det er viktig at foreldrene tar initiativet til å snakke med barn, spør hva de har fått med seg, lytter til barn, gir fakta på en måte som passer barnas alder og ikke er skremmende. Videre råder de foreldre å være tilgjengelig for barnet. Gi informasjon om hva de voksne gjør og hva barnet kan gjøre selv, som å ikke skremme andre barn og ikke bringe smitte videre til andre.

Det er krevende å få hverdagen begrenset og oppleve ulike grader av isolasjon fra andre samtidig når man er tett på sine. «Brakkesyke» kan ta mange former når familien er tett på hverandre over tid. Både det som er godt og det som er utfordrende kan forsterkes. Kanskje det viktigste vi kan gjøre nå er å være der for hverandre, tilby hjelp til andre på de måtene som er mulige nå. Om du bor i Vestvågøy kommune og er bekymret for deg selv eller barnet ditt, ta kontakt på telefon med Leknes helsestasjon.

Kommunepsykolog Adele Eilertsen: – Det rører seg noe i oss alle nå

Coronaviruset skaper nå en ny hverdag for de fleste av oss. På svært kort tid har vår grunnleggende trygghetsfølelse blitt rokket ved, og omstillingen, midlertidig endring og mangelen på kontroll oppleves for mange overveldende.

En erkjennelse av alvoret i situasjonen setter en «stuck» i oss alle – vi kjenner at det rører noe ved oss, og vi reagerer. Bekymringstanker kan raskt strømme på. Redsel, engstelse, usikkerhet og en fornemmelse av en «ute av deg selv opplevelse» vil være gjenkjennbare stressreaksjoner hos de fleste av oss nå.

Krisepsykolog Atle Dyregrov kommenterte i et innlegg publisert fredag på tv2.no at «Vi kan leve med mye. Men uvisshet og usikkerhet er svært vanskelig for oss å håndtere. Vi reagerer ulikt og håndterer belastninger forskjellig. Noe annet er ikke å forvente; Det er normalt å reagere».

Det som blir viktig nå er å være seg selv og andre bevisst på at vi kommer til å reagere. Noen av oss blir kanskje stille og ønsker å unngå, andre får ikke innhentet nok detaljer om siste nytt. Noen blir sinte, andre triste, noen makter ikke tenke klart, andre mobiliserer. Når alt stopper opp blir vi nødt å kjenne etter, og tåle å kjenne etter, noe som kan være skremmende i seg selv.

Budskapet blir som følger; Vi bør nå forsøke å være rundbøyelige med hverandre og utvise åpenhet omkring det som oppleves skremmende og usikkert. Vi må våge å anerkjenne egne og andres reaksjoner, vi må våge å være der for hverandre.

Generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Tove Gundersen, kommer med en viktig oppfordring i sitt innlegg i Dagsavisen 13. mars: «Alle som føler på en ekstra uro bør snakke med noen eller skrive med noen, og til alle som har kapasitet: Ta imot».

Isolasjon og ensomhet vil prege manges tilværelse fremover, og vi må forsøke å hjelpe hverandre med å redusere de faktorer som kan true vår psykiske helse ytterligere. Det vil kunne kjennes frustrerende og tungt, spesielt for de av oss som allerede har det vanskelig og er ekstra sårbare for økt belastning.

Tiden tilsier at vi må lete frem krefter vi ikke visste vi hadde, hos oss selv og hos hverandre. Tar tankene overhånd bør vi forsøke å distrahere oss ved å gjøre helt vanlige ting som setter oss på andre tanker. Det kan da være fint å forsøke å opprettholde vanlige rutiner, skape struktur og sammenheng.

Gi mer tid til de tingene du liker. Verdsett de små øyeblikkene, søk frisk luft og fysisk aktivitet, som vi vet gjør godt for vår fysiske og psykiske helse. Ha oppmerksomheten rettet mot positive inntrykk som kontrast til det vonde. Finn balanse.

Medmenneskelighet, omtanke og sosial dugnad er begreper som nå blir viktige å etterleve. Mange vil kjenne på utilstrekkelighet i et ønske om å bidra. Det behøver ikke å være de store tingene.

Ta en telefon til bestemor, måk trappa til naboen, mobiliser og sosialiser gjennom teknologiens muligheter. Den gode samtalen kan fortsette og kanskje kan vi oppleve å finne mening i slike enkle, men virkningsfulle gjerninger i en kaotisk og krevende unntakstilstand.

Vi er nå satt på prøve, og det vi trenger aller mest fremover er et omsorgsfullt og støttende samfunn. Dugnadsånden vises allerede gjennom et rørende engasjement blant enkeltmennesker, ildsjeler, virksomheter og organisasjoner. Det krever også at vi respekterer alvoret og overholder Helsedirektoratets retningslinjer og kraftfulle grep.

Samarbeid kan staves med to bokstaver: VI.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken