Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
– Slik det er i dag, er det ikke lagt opp til at folk skal ha det trivelig på sykehjemmet, sier datter til en 94-åring på Vestvågøy sykehjem til Lofot-Tidende denne uka.
Selv om hun mener de ansatte ved sykehjemmet gjør sitt beste og er søte og flotte folk, så opplever hun forholdene som opprørende. Hun er heller ikke den eneste pårørende Lofot-Tidende har hørt fra i saken.
I saken avdekkes også at det nye elektroniske varslingssystemet, som sykehjemsbeboerne er avhengige av for å få hjelp, ikke har fungert skikkelig de siste 6–9 månedene.
– Alarmene går og folk roper på hjelp, men ingen kommer, forteller en annen pårørende.
Lofot-Tidende har over tid fulgt utviklingen i eldreomsorgen, der en stadig mer krevende underbemanning har vært varslet lenge. Samtidig som vi blir flere eldre, sliter de offentlige budsjettene med «offentlig armod»: Det blir stadig dyrere å produsere tjenester i forhold til andre goder.
Planleggerne i offentlig sektor, både i stat og kommune, har forsøkt å møte dette blant annet ved å satse stort på «velferdsteknologi». Med dette menes ulike datateknologiske løsninger, som skal gjøre det mulig for færre arbeidsfolk å ivareta flere gamle på sykehjem og i omsorgsboliger.
For ti år siden, da vi først hørte snakk om velferdsteknologi, lød selve ordet heller foruroligende for det jevne øre? Hva mentes med dette, at de gamle ikke lenger skulle ha kontakt med mennesker i det daglige? Skulle pleiere erstattes av roboter, og hjelp i hverdagen tilbys av elektroniske assistenter?
Ville dette på noen måte kunne bli en verdig erstatning for medmenneskelig kontakt?
Svaret fra offentlige rådgivere har lydt at teknologien aldri kan erstatte menneskers omsorg – men utelukkende skal være et effektiviserende og trygghetsskapende supplement. Elektroniske halskjeder eller armbånd skal gjøre det mulig å føre digitalt tilsyn med demenspasienter, og dette er ment å øke pasientenes bevegelsesfrihet. Elektronisk varsling på sykehjem skal gi de gamle økt trygghet.
Men som ukas sak i Lofot-Tidende viser med all tydelighet, er dette vanskeligere enn som så i praksis. Når teknologien ikke fungerer i månedsvis, forsvinner tryggheten ut vinduet. Og selv om dette trygghetsproblemet kan ses som et rent praktisk spørsmål, så gjenstår det større spørsmålet om trivsel og menneskelig samvær i livets siste fase.
Vi er fortsatt bare i begynnelsen av den velferdsteknologiske revolusjonen, men allerede har vi nådd smertegrensen av hva omsorgstjenestene tåler av underbemanning. De gamle og syke kan ikke – og skal ikke – overlates til dataassistenter i sine siste leveår. Teknologiens effektivisering må aldri gå så langt at den menneskelige omgangen svinner.
De offentlige planleggerne må ha dette i sinne når de rokerer og omorganiserer tjenestene. Dersom det absolutt ikke lar seg gjøre å bemanne hjemmene med flere faglig kvalifiserte helsearbeidere, så må det letes med lys og lykte også etter menneskelige substitutt – ikke bare maskinelle. Frivilligheten kan kanskje nå et stykke på vei. Men kanskje må vi også forberede oss på sterkere omfordeling av arbeidsstokken og samfunnsressursene, slik at flere av oss i tiårene som kommer går til omsorgsyrker fra yrker i «forbrukssektoren»? Lofot-Tidende påberoper seg ingen samfunnsøkonomisk ekspertise, men denne slags spørsmål synes å måtte stilles med mer styrke framover.
Aller først må Vestvågøy kommune se på det helt konkrete som framkommer i Lofot-Tidendes sak. Kommunens kloke hoder må straks ikke bare fikse alarmsystemet, men også sørge for et trivelig sykehjem til alle som bor der.
Marianne og Vigdis har sine mødre på sykehjemmet: – Jeg kjenner det langt inne i hjertet mitt, den behandlingen hun får
