Fredag møtte jeg Hans-Eirik Busch på butikken. Jeg håper han følger opp min invitasjon til å komme på besøk til oss i STIM.

Det som er kjedelig med leserinnlegg som det Busch på vegne av Naturvernforbundet fikk publisert i Lofot-Tidende på fredag, er at det som kunne vært en legitim debatt forsvinner i feilinformasjon og forutinntatte holdninger. Det framstår også som veldig unødvendig, siden vi tross alt ikke er et multinasjonalt selskap med base på Cayman Islands. Vi holder til midt i Leknes. Døra vår er åpen, vi har telefon og vi er svært lite hemmelighetsfulle av oss. Det er jo litt av verdien med å bo i et lite samfunn; at det er lett å møte hverandre.

Men ettersom vi, våre selskaper og til og med næringen vi er en del av var målskive for deler av kritikken fra Busch, så er det vanskelig å la være å kommentere enkelte av punktene.

Det er selvsagt greit å mene at bygget vi setter opp i Storeidøya heller burde ligget på den stadig mer nedbygde Leknessletta, men alternativet til vår etablering var jo slett ikke at området skulle vernes. Snarere tvert imot hadde Vestvågøy kommune utarbeidet planer for å fylle ut hele strandsonen på stedet med en enorm fylling som også skulle sluke de to små holmene som ligger i sjøen utenfor. Dette skulle bli et stort nytt industriområde, planer som også Statsforvalteren i Nordland hadde godkjent. Dette var jo hele bakgrunnen for at vi i det hele tatt så muligheten for å kjøpe området og selv utvikle det på en langt mindre inngripende måte, og som gjør at det fortsatt vil være tilgjengelig for folk flest og ikke muret inn bak høye gjerder. Når Statsforvalteren senere fremmet innvendinger, lenge etter at byggingen hadde startet, kunne selvsagt disse vanskelig stå, ettersom samme instans hadde godkjent langt mer inngripende tiltak i samme område. Så vidt jeg kan huske avstedkom ikke kommunens opprinnelige planer motforestillinger fra verken Busch eller Naturvernforbundet.

Les også

Hans-Eirik Busch skriver om en baksetetur gjennom samfunnsutviklingen: «Og at det er en nyttig ting, kan ingen komme fra»

Busch kaller det nitrist at ikke Statsforvalteren «oppdaget» plasseringen av bygget tidligere, men Statsforvalteren hadde altså allerede godkjent planer som regelrett ville fjernet strandlinja i samme område. Bygget som nå reises, verner stranden og mesteparten av området som ville blitt planert og dekket med betong i henhold til tidligere plan.

Busch harselerer videre med den arkitektoniske verdien av bygget og kaller den en forgylt pengebinge. Det er satt opp mange større næringsbygg både på Leknes og ellers i Lofoten de siste årene, og de færreste har brukt noe særlig ressurser på hvordan byggene ser ut. Vi har valgt å gjøre det, og synes selv at det blir ganske fint. Det er helt greit hvis Busch ikke er enig med oss i det.

Det er vanskelig helt å skjønne hva det ene har å gjøre med det andre, men Busch problematiserer i samme leserinnlegg etableringen av Havbruksakademiet Nord, en privat videregående skole hvor vi er en av eierne. «Har vi ikke allerede en havbrukslinje på Vestvågøy», spør han retorisk.

Igjen skulle jeg ønske han hadde tatt en telefon til oss, eventuelt at Lofot-Tidende kanskje kunne tipset ham om at han burde redigere innlegget sitt litt. For nei; vi hadde ikke en havbrukslinje på Vestvågøy. Den ble lagt ned i 2008, på tross av at havbruksnæringen er den viktigste vekstnæringen langs Norges kyst. Dette var jo bakgrunnen for at vi valgte å være med på etableringen, og at Utdanningsdirektoratet godkjente planene. Fylkeskommunen, som vel jevnt over er kritisk til private initiativer innen videregående utdanning, valgte senere å selv etablere en konkurrerende havbrukslinje, etter at vi allerede hadde ansatt rektor og var godt i gang med arbeidet. Jeg tror de fleste skjønner at den linjen aldri ville blitt vedtatt opprettet, annet enn som et direkte svar på vår etablering. Det er jo verdt å merke seg at da vi søkte om å få etablere denne skolen i 2020, var fylkeskommunens standpunkt at det ikke var grunnlag for en slik skole.

Jeg tolker det likevel slik at Busch i bunn og grunn oppfatter enhver etablering av havbruksutdanning som en dårlig idé, hvor fylkeskommunale havbruksutdanninger er bare marginalt mindre opprørende. «Hvor mange elever trenger denne næringen, og hvor stor skal den få lov til å bli», spør han.

Svaret er mange, og forhåpentligvis mye større. Havbruksnæringen med dens videreforedling og leverandørindustri er den desidert største private næringen i Lofoten. Slik er det svært mange steder langs kysten. Det er en utpreget distriktsnæring som har plassert steder som Lovund og Steigen på toppen av listen over eksportinntekter per innbygger og som har forvandlet fraflytting til vekst og ny optimisme. Selv skal vi i løpet av de neste 2-3 årene ansette nærmere 50 spesialiserte fagfolk som skal jobbe med utvikling og produksjon av bakteriofagprodukter og vaksiner på Storeidøya. Dette er ikke ingenting. Det er viktige arbeidsplasser, og det gir viktige skatteinntekter til lokalsamfunnet og til et Norge som trenger noe å leve av i en framtid uten olje.

Havbruksnæringen er en av de viktigste verktøyene vi har for å lykkes med det grønne skiftet. Å produsere fisk i sjøen er en av de mest klimavennlige metodene som finnes for å produsere protein til et voksende verdensmarked. Det finnes selvsagt også utfordringer og måter næringen kan bli bedre på. Det jobber selskapene våre med hver eneste dag.

Alt dette og mer tar vi gjerne en prat om. Stikk innom!