Gerhard Schønning var 17 år da han i 1739 dro fra Lofoten for å bli elev ved latinskolen i Trondheim. Bortsett fra at han var hjemom en tur sommeren 1742, kom han ikke tilbake til Nordland.

På den tida satt tante Appalona Schøning på Grøtøya i Steigen. I 1722 giftet Appalona Schøning seg med Oluf Hartvigsen som var sønn av presten på Steig og drev handel og jektebruk på Grøtøya. Sammen fikk de seks barn som alle tok navnet Schøning, og etter Appalona og Oluf, drev Schøningene handel i seks ytterligere generasjoner på Grøtøya.

Helt frem til 1923 da virksomheten ble rammet av konkurs, og etter den tid beholdt de Storgården som sommerhus i ytterligere tre generasjoner frem til jeg fikk lov til å overta i 2010.

Appalona var altså væreierfrue på Grøtøya da nevøen dro til Trondheim i 1739 og da han var en tur hjemom i 1742. Og siden Grøtøya ligger i Grøtøyleia som er siste stopp på ferden til Lofoten før man må krysse den fryktede Vestfjorden, er det all grunn til å tro at Gerhard Schøning var innom tanta si når han dro forbi. Jeg skal fortelle dere om Schøningene på Grøtøya, men jeg kan ikke fortelle historien om Schøningene uten å fortelle historien om tørrfisken. Og jeg kan ikke fortelle historien om tørrfisken uten å fortelle historien om Norge. Intet mer og intet mindre.

Vestvågøy historielag inviterer til foredrag på Meieriet torsdag den 30. juni 2022. Trond Lohne holder foredraget om Schøning på Grøtøya. Gerhard Schøning var fra Skottnes på Vestvågøy, og nådde langt i datidas intellektuelle liv. I 1765 ble Schøning kallet til professor i veltalenhet og historie ved Sorø Akademi sør om København.