Måne du tilgir vel at jeg

Sender en liten bønn til deg

For når du strør ditt smil mot meg

Smil til min hjertens kjær

Høyt over fjellet - - I nordøst hang han. Skinnet fra ham laget et hvitt bånd om Blåtinden, Justatinden og åsene omkring. Og for å sitere Nordstoga. «han sto og lyste, rund og feit og kvit. Men skjønt– han har jo ingenting hverken å henge i eller å stå på. Skal man være pirkete så er det vel riktigst å si at han svevde. For sveve gjør han, i sin bane rundt vår felles moderplanet Jorden. Og der har han visstnok svevd i ufattelige tider, strengt styrt av spenningen mellom Moder Jords hang til tiltrekking og egen trang for utflukt.

Men akkurat der og da var det «innlysende og tindrende klart», hva uttalelsen til Nordstoga siktet til. Det var ettermiddag denne vinterdagen da jeg kom over Nappskaret på tur hjem. I forbindelse med et jobboppdrag der vest, hadde jeg nyttet høvet og vært innom butikken på Ramberg og kjøpt med meg bacon og ertestuing som vi skulle ha til lutefisken. Og akkurat over Nappskaret, lyste han mot meg i all sin prakt. Så tindrende klar og markant som jeg sjelden hadde sett han, om jeg da noen gang hadde sett det. Jeg så med all tydelighet det ansiktet alle kunstnerne som maler ham og barn som tegner ham ser. Øynene, nesen og munnen. Det vistes så klart, og for meg syntes det jamen og som om det hang en tåre i øyekroken. En tåre?- på den tørre og golde månen? Morsomt! Og i tillegg på høylys dag? Jaja høylys dag kunne man kanskje ikke kalle denne vinterdagen her nord, men klokka viste at det var dag. Umulig - en stein kan da ikke gråte sier du! Å nei - ikke det?

Men jeg så det, det var ikke til å ta feil av. Det hang så visst en tåre der. I øyekroken på hans venstre øye. Og sikkerheten ble ikke mindre da jeg i avisen dagen etter fikk se et foto innsendt av en leser. Det var et godt og «knivskarpt» foto, tatt av en «profesjonell» amatør. Fotoet var av just den samme månen, og et foto kan da ikke lyve. Tåren hang der. Og vi kjenner da også utrykket om å «få en stein til å gråte». Men Hvorfor? Hvorfor gråt da månen på en slik vakker dag. Den hadde jo dagene forut bare blitt rundere og feitere og vakrere. Og sola som han får alt lyset fra hadde da såvidt karet seg over horisonten her nord hos oss. Dagene var blitt merkbart lengre og mørket knuget oss mindre og mindre. Det var jo trivselsfaktorer i høyt monn. Så hvorfor? Hvorfor gråter månen?

Nå i vår så jeg det på nytt, da han hang, nei svevde sa jeg jo - svevde der igjen. Så rund og så klar og så vakker. Fremdeles bare som et øde og ugjestmild stein-legeme, men alt har sin skjønnhet, også det harde, kalde og øde. Denne gangen så jeg det ut fra vinduet på badet, og så sannelig, tåren jeg hadde sett der før, hang der fremdeles. For å være sikker lukket jeg opp vinduet for at eventuelle urenheter der det ikke skulle spille meg et puss. Men jo, det så ut som om månen fremdeles gråt. Hva hadde fått en stein til å gråte?

For å få svar måtte jeg spørre og i mitt indre stilte jeg spørsmålet. Hvorfor ser du så trist ut kjære måne? Du som har slik utsikt og kan se og overvære alt og alle. Du som bivåner våre små og store gleder her på vår skjønne og felles moderplanet Jorden. Hva er det som er så galt? Som i oppgitthet over at noen likevel oppdaget tristheten han forsøkte å skjule, hørte jeg for mitt indre øre at han brøt ut i strigråt. Og når jeg tenker tilbake så hører jeg det igjen.

Kanskje! – er det jeg selv som gråter inne i meg? eller at det er den «øre-døvende» tinnitusen som lager slike lyder? Nei, månen gråt - muligens er den ikke bare en stein? Han gråt over det han så. Hva var det da han så? spør du meg. Jeg fikk egentlig ikke et klart svar men har i lange tider etterpå grublet og fundert mye på det.

Kunne det være vår likegyldighet over at så lenge vi har det bra, så er alt ok. Vi ser det daglig, på TV skjermene, mennesker som lider og sulter under hungersnød og krig, mens vi selv fyller våre mager til bristepunktet, og i tillegg kaster mat for milliarder? Tjah men det kan da vel ikke vi gjøre noe med?

Kanskje det var vår griskhet som tok overhånd da vi plyndret og ranet rikdommene fra andre verdensdeler og andre folkeslag. Hvor uhyggelig store rikdommer har ikke «den hvite rase» ranet fra andre verdensdeler og hvor mange menneskeliv avsluttet de for å få tak i disse rikdommene?. De røvet også millioner av mennesker bort fra sine egne for å ha dem som slaver. Nei men det var jo for lenge siden, det kan vi ikke gråte over nå!

Da er det muligens vår uvitenhet når man tror at andre folkeslag er så mye annerledes enn oss selv? Til eksempel bygde den forrige presidenten i USA høye murer for at folk fra fattige land skulle stenges ute. Påstanden var at det var for å beskytte sitt land mot terrorister. Det dette selvgode menneske ikke nevnte et ord om er at: I USA er det 9 ganger større sjanse for å bli skutt av en politimann kontra å bli drept av en terrorists handling. Der alle har et våpen, nevner han heller ikke hvor store sjanser det er for å falle av en kule fra en villfaren skoleungdom. Jo jo, men slikt skjer da ikke hos oss!

Da var det vel vår kynisme som rådet når vi så visst ikke vil la slike andre folkeslag ta del i rikdommen vi tilranet oss fra dem og som gjorde at vi etterhvert fikk det så bra mens de sitter med sine utsultede og døende barn mellom hendene? Jo men vi har da ingen mulighet for å hjelpe dem, de må da kan klare seg selv!

Men kunne det da være vår fiendtlighet som kommer til syne når vi vil jager dem som er i livsfare tilbake dit de kom fra. Eksempelvis kan selv en som har vært norsk statsborger i mange år, helt fra barnsben av, fratas sitt statsborgerskap. Begrunnelsen er at foreldrene ikke skal ha sagt den hele og fulle sannhet da de fikk statsborgerskapet. Jeg stiller et oppklarende spørsmålet til dem som rir et slikt hjerteløst argument: Om du selv satt i en slik fattigdom og ikke visste din arme råd for hva du skulle gjøre for å få det bedre. Kunne ikke du da tenke å omgås sannheten en smule om det betydde liv eller død for deg og dine barn? Nåja det kan vel ingen forstå uten å være der selv, men det er godt vi blir kvitt så mange som mulig!

Det kan da heller ikke være mulig at det var vår umenneskelighet som råder når vi brukte ufattelige ressurser på å lage utstyr, hærer og selvutslettende våpen for å slå hverandre ihjel istedet for å ta vare på hverandre? Ja men vi må jo ha rett til forsvare oss!

Var det vår selv godhet? STOPP!! Jaja nå har vi jo klimaforandringene som den siste, mere seigpinende og sikrere måten for selvutslettelse, så la meg ikke nevne mere. La historie være historie. Gjort er gjort og spist er spist sies det, så vi kan da bare fortsette vår ville ferd.

Men jeg tenker at månen som har sett det meste, har mye den kan gråte over? Ja og så -- det må da bare være eventyr?


Måne du tilgir vel at jeg

Sender en liten bønn til deg

Om du vil gråte slik i kveld

Gråt da kun for deg selv.


Men kanskje alt er bare eventyr – eller?