I forrige uke skrev vi om væreiergården i Sund som Kulturarv Lofoten AS restaurerer. Huset har mye gammel historie, og fiskeværet Sund i Flakstad har vært et av de største fiskeværene i Lofoten.

Jeg var så heldig å få komme inn i den gamle væreiergården. Dette var ikke første gangen jeg besøkte dette huset. Jeg vokste nemlig opp i Sund, og da jeg var barn sto huset åpent for alle og enhver. Det var et gammelt falleferdig hus som ingen brydde seg om. Foreldrene våre var nok mest redde for at vi skulle gå gjennom gulvet i det gamle huset.

Mitt eldste minne om huset, og det jeg husker best, var frokostbordet. Pålegget og melken sto ennå på bordet. Dette kunne vi se gjennom de gamle vinduene. Huset bar preg av å ha blitt forlatt på dagen. Dette forteller Eivind Bjørndal fra Kulturarv Lofoten AS også om.

Den andre dampskipskaia

Alle inntrykkene jeg fikk i arbeidet med saken fikk meg til å tenke på hvor mye historie et lite fiskevær som Sund har. Det viktige fiskeværet hadde den andre dampskipskaien som ble bygget i Lofoten – bare Svolvær var før dem. Det var væreieren Johan Martin Langaas som bygget dampskipskaia.

Oppveksten min bar preg av å være mye ute. Vi var ute hele tiden. Etter at jeg ble voksen, har jeg følt en dragning tilbake til hjemstedet. Noen dager må jeg bare hjem. Kanskje for å gå en tur i kjent natur, eller for å kjøre med båten i kjent farvann. Da tenker jeg ofte på hva som var her før meg.

På vinteren tilbrakte vi mye tid på fiskebruket og skjærte tunger. Det var mer vanlig å skjære tunger enn å ikke gjøre det. På sommeren var vi ute til langt på kvelden. Foreldrene våre trengte ikke være redde for oss – vi var jo aldri langt unna.

Tenk på all historien som ligger i dette fiskeværet. De som bor her burde føle seg beæret, for muligheten til å bo på en så historisk plass. Kanskje vi er blitt for avhengige av å ha det enkelt. Kort vei til alt, og alt i umiddelbar nærhet. De som var bosatt i Sund på begynnelsen av 1900-tallet, bodde midt i smørøyet. I dag er Sund ett utflyttet sted. Det er få barn i bygda, og flere hus står tomme.

Utkanten dør

Jeg håper at det i fremtiden vil bli flere småbarnsfamilier på slike små steder. Jeg skulle ønske alle barn fikk oppleve den fine oppveksten som jeg hadde her. For meg betyr Sund trygghet på alle kanter. Folk tar vare på hverandre. Det er nok den tryggheten som drar meg tilbake: tryggheten, minnene og alle dem jeg har kjent hele livet og er så glad i.

Jeg skulle gjerne har reist tilbake i tid, for å kunne oppleve det gamle fiskeværet i storhetstiden. Få møte de menneskene som virkelig satte plassen på kartet, og som bygget opp det som er min hjemplass.

Poenget mitt er hvor fint det faktisk kan være å vokse opp i utkanten. Utkanten forsvinner mer og mer, og de fine sidene med å bo der blir dessverre mer og mer borte.

Bildeserie

Slik ser det ut inne i væreiergården fra 1882: – Vi fant et hemmelig rom som antagelig ikke har vært brukt siden krigen