Fra et naturvernperspektiv kan det være vanskelig å se med positive øyne på større utbygginger i naturskjønne områder. Særlig når nye arealer tas i bruk mens tidligere berørte står ledige for gjenbruk.

Ikke at det ikke er flott med nye arbeidsplasser og et levende samfunn. Dette er vel noe de fleste synes er bra for et lite et felleskap ute i havgapet. Mange gode hensikter, men det kan se ut som utviklingen stadig baserer seg på dårlig planlegging, der avgjørelser blir tatt uten at alle faktorer er lagt til grunn. Kommunen befinner seg ofte i passasjersetet, mens næringsaktører holder rattet. Ferden blir da unødvendig svingete, og det gir mange uheldige konsekvenser. Politikere har mange kryssende hensyn å ta, men de må huske på én ting: De er valgt for å ta vare på et bredt spekter av interesser. En arealforvaltning som ikke svekker økosystem og naturmangfold år for år, må stå i sentrum dersom framtidige generasjoner skal oppleve og høste av naturen på lik linje med dagens Lofotværinger.

Ivaretakelse av allmenne interesser gir seg til kjenne gjennom gode avgjørelser over tid, der den samlede belastning og det historiske naturtapet blir sett i sammenheng. Mange av inngrepene i kommunene kan i seg selv virke ubetydelige, men mange små inngrep får til sammen store ringvirkninger. Selv om fugler, dyr og annet naturmangfold ikke forsvinner umiddelbart, svekkes livsbetingelsene gradvis over tid. Riktige vurderinger der dette reflekteres, er selve kjernen i en bærekraftig natur- og arealforvaltning. Men det krever nøye overveielser og et helhetlig blikk, som vanskelig kan ivaretas når dispensasjoner i økende grad går fra å være et unntak til å bli hovedregelen i arealforvaltningen.

Det koster ekstra når alle drar hver sin vei, og vi stadig mangler en rød tråd.

Dispensasjon

Slik tendensen er nå, kan det se ut som bygging helst må innebære å bryte ny mark, og da kanskje aller helst i strandsona. Dersom tiltaket strider mot all fornuft, kan man alltids ordne det med en liten dispensasjon. Det heter seg at nytten for tiltaket skal være større enn ulempene. Her er det grunnlag for mange misforståelser, og denne dispensasjonsforordningen blir i mange tilfeller misbrukt.

Innvilgelse skal nemlig basere seg på en samlet vurdering, der nasjonale og regionale rammer og mål skal legges til grunn for interesseavveiningen, der dispensasjonens konsekvenser for helse, miljø, sikkerhet og tilgjengelighet skal vurderes. Dette er greit å merke seg, men det som uansett ser ut til å trumfe alt, synes å være at tiltaket skaper arbeidsplasser.

Et klassisk eksempel på dette er Stim-bygget på Storeidøya, som skal være forskningslaboratorium for framstilling av og forskning på vaksiner. Da hovedsakelig til oppdrettslaks. Hurra, dette var jo bra. Så tenker man kanskje at dette blir noe å bryne seg på, men ikke nok med det, i tillegg skal bygget nå romme et havbruksakademi.

Har ikke vi en havbrukslinje allerede på Vestvågøy? Elever stimer til havbruksakademiet ifølge Lofotposten, og mer enn halvparten av søkerne får ikke plass, mens akvakulturlinja til fylkeskommunen på Leknes sto igjen med en enslig søker. Det er vel ikke rart at elevene søker seg til studieplass nede i Stimbygget som nærmest er å betrakte som en av oppdrettsnæringens pengebinger. Her hvor selv fasadeplatene er forgylt. Så kan man jo spørre seg om dette akademiet på Storeidøya var basert på et samfunnsbehov? Hvor mange elever trenger denne næringen, og hvor stor skal den få lov å bli?

Havbruksnæringen

Havbruksnæringen tar sikte på å øke sin årlige omsetning fra 1,5 millioner tonn til 4 millioner tonn. Er en slik økt belastning på våre sårbare havområder bærekraftig? Havbruk innbefatter, som mange sikkert er kjent med, både oppdrettsnæring og fiskerinæringen. Fiskeriene begrenses med kvoter fastsatt på grunnlag av fiskebestandene.

Oppdrettsnæringen derimot trenger ikke å forholde seg til annet enn konsesjoner, og her er det bukken og havresekken for kommunene. Flere konsesjoner gir mer penger i kommunekassa. Dette resulterer i at det nærmest er fritt fram for denne næringens utvidelse, uten tanke for annet enn kortsiktig gevinst.

Når det skal vurderes om tiltakene vil gjøre skade, ligger bevisbyrden på naturen. Forskning som fastslår skadevirkningene, tar lang tid å framskaffe. Dermed sitter vi igjen med oppskriften på en mulig katastrofe i et av verdens største matfat.

Den totale mengden biomasse for laks overstiger allerede menneskenes biomasse i Norge. Det at oppdrettsnæringen tar sikte på å doble sin omsetning, virker lite ansvarlig. Det å tro at en dobling av den norske oppdrettslaksen innen 2050 ikke vil gi negative konsekvenser for kystens økosystemer, er rett å slett naivt. En slik økning er ikke ansvarlig forvaltning av våre ressurser. Det er i alle fall på kollisjonskurs med forskernes redegjørelser for naturens tilstand og hva som skal til for å opprettholde havets økosystemer. Bare den enorme mengden lakseavføring dette vil innebære, burde få de fleste til å lette på øyenbrynene. Dette vil gi enorme mengder med næring i havet, som i mange områder alene vil kunne kvele mye annet liv, og dette er bare ett av mange store problemer som oppdrettsnæringa må løse for å beholde troverdighet. Skal oppdrettsnæringen kunne bestå som bærekraftig, må det være samsvar mellom naturens bæreevne og næringens ekspansjon. Kanskje kan denne næringen ha sin plass i vårt samfunn, men da må den vises samfunnsansvar, med blant annet måtehold.

Skolevei

Nå har Vestvågøy kommune fått et nytt problem i fanget, med skolevei til denne nye havbruksskolen. Før man vet ordet av det, er et industriområde blitt en skolevei. Det er mye som burde tas i betraktning når man skal bestemme plassering for et skolebygg. Trygg skolevei er vel en av flere viktige faktorer. Passet det dårlig å slippe turister fra cruisehavna ut her, så blir det vel ikke noe bedre med skoleelever. Så har man tenkt å løse det hele med at etablerte virksomheter i området skal spleise med kommunen på kostnader for gang- og sykkelvei. Mon tro om alle i er like fornøyd med å få den regningen på bordet sitt? Forundringen blir ikke mindre når man skjønner at denne skoleveien vil gå gjennom et farlig kryss i en 80-sone.

Dette kan for utenforstående se ut som samfunnsplanlegging ute av kontroll.

Man kan spørre seg om dispensasjonen for tiltaket var gitt på rett grunnlag. Er det vektlagt helse, miljø, sikkerhet, og tilgjengelighet, slik paragrafen krever når dispensasjoner blir gitt? Med tanke på at det nå skal fungere som et skolebygg: Var dette planen fra begynnelsen, så burde vel det ha vært stoppet allerede her? Dersom dette bare er noe som er kommet til underveis, er det vel betimelig å spørre om utviklingen i Lofoten skal være basert på en slags innfallsmetode?

I skrivende stund kan det leses i Lofotposten at Statsforvalteren ikke vil godkjenne skoleveien. Det ville etter mitt syn vakt større oppsikt dersom han godkjente det.

I samspill med naturen

Det blir ikke akkurat bedre når leverandører og utbygger for det nye Stimbygget vil framstille det som om det er i samspill med naturen:

«Fasadeplatene som gir et solid ytre i et værutsatt miljø skaper også et vakkert samspill med naturen rundt.» « et signalbygg» skriver leverandørene. Det har liketil vært nevnt at fasadeplatene visstnok skulle reflektere naturen. Det som reflekteres mest er vel atmosfæriske fenomener. I alle fall for dem som må basere seg på å ha føttene plantet på bakken. Det er nesten så man kan tro man har lest feil, siden det er svært lite med dette prosjektet som er i samspill med naturen. Framstillingen som skal ha det til at dette er bygd med tanke på å gli inn i naturen, er mer en provokasjon enn noe annet. Dersom utbyggeren hadde vektlagt samspill med naturen, hadde man valgt en helt annen løsning. Det virker mer nærliggende å si at bygget er satt opp på tross av naturen, og dermed er vel beskrivelsen som et signalbygg den mest treffende, men hva er det man ønsker å signalisere med å føre opp en enorm bauta som rager 15 meter i strandsona, ja og faktisk på ei strand? Innbyggere på Gravdal kan bare unngå å se bygget ved å dra for gardinene, eller rett å slett lukke øynene. Det er nitrist at Statsforvalteren ikke fant ut dette tidligere, og endret plasseringen til lenger opp i terrenget. Nå er konstruksjonen kommet opp, og vi må slå oss til ro med dette. Det får dermed gjøre nytten i å bli stående som et skrekkens eksempel på dårlig forvaltning av vår verdifulle lofotnatur.

Med tanke på at det nå også er blitt en skole, burde plasseringen vært mer sentralt der infrastruktur er tilrettelagt for slikt. Den vanlige er vel å sørge for at viktige ting som skolevei er tatt i betraktning før man starter skole?

Dette fortoner seg som en ny passasjertur for det offentlige, og vi er ikke ute av første svingen enda. Det passer vel best å avslutte med Alf Prøysen: Og at det er en nyttig ting, kan ingen komme fra.

Les også

Jim-Roger Nordly svarer Hans-Eirik Busch: – Oppklaringer fra Storeidøya