Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Kognitiv dissonans
Mediene florerer av leserinnlegg med nordlendinger som fortviler over mangelen på igangsetting av store nye prosjekter i regionen. Man føler seg glemt i distriktene. Utrygge veier med behov for rassikring og stort behov for vedlikehold. Så hvorfor er det så vanskelig å bli hørt? Flykaptein Per Gunnar Stenvaag skrev nettopp et leserinnlegg i Nordnorsk debatt med overskrifta: «Bodø, en by uten magemål?». Våre ønsker om utbygging av infrastruktur med astronomiske kostnader er blitt hverdagskost. Vi ønsker oss store flyplasser og nye veier. Det finnes ingen grenser når det gjelder ønsker om utbygging. Kan det være noe i det Stenvaag sier, savner vi magemål? Er det derfor vi stadig ender opp med ingenting? Kunne vi nådd lenger med dette dersom planene ikke hadde vært så høytsvevende?
Lofoten er ikke noe unntak fra denne trenden. Her ønsker mange en stor utbygging med storflyplass, og fornying av E10 med kostnader estimert til svimlende 7 milliarder. Så er det ikke vanskelig å forstå at det frister. Kortere reisetider, håp om rimeligere flybilletter, og litt mer av det som kanskje savnes mest: smaken av det urbane.
Drømmer vi oss bort i en visjon om ei framtid med rivende utvikling uten andre begrensninger enn manglende infrastruktur? Det er ikke min hensikt å latterliggjøre verken politikere eller næringsliv som jobber hardt for utvikling, men jeg kan ikke hjelpe for det, stadig gir dette assosiasjoner til Torbjørn Egners Karius og Baktus, der Baktus drømmer om rivende utvikling med storstilt utbygging i tennene til Jens. Så vidt jeg husker var Karius litt mer nøktern. Mange har vel merket seg hvordan den historien endte.
Regjeringen prioriterer ikke storflyplass på Leknes eller kortere E10 til Svolvær: – Vi er sterkt kritiske til at dette er tatt ut
Stadig jobbes det for større flyplass i Lofoten, og fornying av E10 med ny veitrasé. Det ene skal visstnok utløse det andre. Det legges mye i å spare minutter i reisetid mellom Leknes og Svolvær i planen. Er dette egentlig nødvendig? Er alt dette ledd i en større plan for Lofoten der alle betraktninger er lagt til grunn, eller kommer det hele bare til underveis? Jeg kan ikke unngå fornemmelsen av at slutningene ofte er basert på grunnlag som ikke holder mål.
Kommunestyret i Vestvågøy har vedtatt at man ønsker videre arbeid med planene for større flyplass på Leknes- selv i en tid der korona har lamslått flyindustrien, og noen få fly så vidt har begynt å harke i gang jetmotorene. Når analyser viser at alle reisevaner vil endre seg drastisk. Når vi står overfor en stor krise for natur og klima. Når selv flyindustrien har forstått det, og planlegger mindre elektriske fly med større frekvens på avganger. Hva gjør man da? Jo da, man står fortsatt støtt på kursen for storstilt utbygging som forutsetter stor vekst. (Vi går rett fram samme hva vi støter på!) Hvordan kan man i det hele tatt være sikker på nødvendigheten av større flyplasser i framtiden?
Analyser og rapporter som til nå er gjort viser en beregnet permanent total nedgang i reiser på 13-17%
Utdrag fra: Rapport av Uranet Analyse 137/2020
Endring i reisevaner som følge av koronapandemien Prognose for reduksjon i kollektiv selskapenes inntektsgrunnlag.
Det er da besynderlig at man ikke engang blunker, men heller gir full gass når alle trafikklys lyser rødt? Er det ikke fornuftig å være føre var når det råder slik usikkerhet? Dette burde være gjenstand for særdeles grundige vurderinger, da mye av det som her planlegges er ugjenkallelig.
Klimakrisa er noe beslutningstakere stadig snakker om, både lokalt og sentralt. Store ord om bærekraft og lovnader om en grønnere framtid, men når avgjørelsene skal tas ender det likevel opp med et resultat som ikke rimer. Stadig tillates bygging i strandsona, og privatisering av nye arealer. Sakte, men sikkert fortrenges dyreliv og stadig mer natur underlegges vår forbruksmaskin.
Dette er vel best beskrevet som kognitiv dissonans, eller er det kanskje bare en illusjon med løfter om gull og «grønne øyer» til oss «vanlige» folk? Dersom man skal triumfere som miljøbevisst, holder det ikke akkurat å bytte ut dieseldoningen med en Tesla, eller å skifte Q-tips fra plast til papp. Det skal faktisk mye mer til! Dersom man ikke evner å erkjenne arealforbruk som en trussel i Lofoten, bør man vurdere sin plass som beslutningstaker. Vedkjenner man seg derimot dette problemet, vil dette i seg selv fortsatt ikke være tilstrekkelig. Det vil også måtte innebære at man tenker nytt, og viser det med å sette ord ut i handling.
Kanskje må vårt stadige sug etter vekst ta slutt, ved at vi blir mer fornøyde med det vi har- eller rett og slett senker forventningene.
Transport på vei er viktig for alle. Nødvendigheten av at veiene blir justert opp til å tåle gjeldende trafikkmengde er vel noe alle er enige om.
Derimot er ikke alle enige om hovedargumentet for E10-utbygging med en ny trasé. Denne planen er basert på transportøkonomisk lønnsomhet. Den samme lønnsomheten avhenger vel av hva som legges til grunn i regnestykket.
Det samfunnsøkonomiske aspektet ved denne storstilte planen vil totalt gi negativt resultat, da det vil bli mye ekstra veiareal til drift og vedlikehold. Dette vil nok igjen måtte fordeles mellom stat, fylke og kommune. Slik det er nå, strekker ikke pengene til for hverken fylke eller kommuner.
Fylkesrådet støtter opp om større flyplass på Leknes
Forfall og etterslep er stadig et problem, og utsiktene til større driftskostnader gir ikke grunnlag for optimisme. Slik det er nå, gaper asfalthullene mot oss grunnet manglende midler til vedlikehold. Logisk tenkning tilsier at større infrastruktur gir større kostnader til drift. Det krever store summer ved utbygging, og enda mer til vedlikehold. Dette er såkalte livsløpskostnader vi pådrar oss, kostnader for overskuelig framtid, et slags evighetens abonnement.
Vestvågøy kommune vil for eksempel måtte belage seg på overtakelse av dagens trase eller Valbergsveien, da disse mest sannsynlig vil nedklassifiseres og tilfalle fylke eller kommune. Er dette noe man har tatt med i et ROBEK-utsatt kommunebudsjett?
Det kan være fristende å tro at dette kan fanges opp av stor tilflytting med videre større skatteinngang, men statistikken fra SSB tilsier ikke noe som kan peke i den retningen.
Under ses statistikk med befolkningsutvikling de siste ni årene. Tross tidligere økt turisme med oppsving i aktivitet, og stigende optimisme har det ikke påvirket befolkningsveksten i Lofoten nevneverdig.
Slik sett vil det totale økonomiske regnestykket bli vanskelig å forsvare i framtida, da det ikke er utsikter til at befolkningsgrunnlaget skal kunne sette dette i balanse.
Et av argumentene for nedkorting av reisetida er at man ønsker å gjøre det enklere for mennesker å jobbe i nabokommunen. At det planlegges å øke potensialet for trafikk med å invitere til å trafikkere framfor å bo nært arbeidsplassen, virker lite gjennomtenkt. Det framstår som lite miljøbevisst og vitner om manglende perspektiv for framtidas utfordringer.
Statens vegvesen vurderer to muligheter for forbedring av E10. Den ene er forbedring av den eksisterende veien. Dersom man heller samarbeidet for dette, med sikkerhet som argument, ville det hele kanskje smyge seg lettere inn i Nasjonal transportplan (NTP)?
Hadde det ikke vært bedre dersom politikere og næringslivet konsentrerte seg mer om å ta vare på sin alltid trofaste hest? Jeg må si det skulle ha gledet mitt hjerte dersom den dagen kom at jeg hørte politikere foreslå å legge en million i budsjettpotten for dette.
Fiskeri har vært selve grunnlaget for overlevelse i Lofoten, helt tilbake til steinalderen. Bosettinger har dukket opp, og forsvunnet mange steder da utstyret stadig har tillatt bosetting med større distanse til fiskeplassene. I dag finnes det ikke lenger begrensninger for dette. Fabrikkskip kan i realiteten fiske her uten å lande så mye som en last i Lofoten.
At kvotene samles på stadig større båter og færre hender, er en skremmende utvikling. Dersom vi ikke er våkne, vil vi risikere at fiskeressursene blir solgt på det åpne marked til eiere som kanskje ikke først og fremst har det beste for Nord-Norge eller distriktene på innerlomma. Så hvorfor er da dagens kvotepolitikk nærmest å regne som en tapt sak for kystfiskerne?
Konjunkturer i fiskerienes suksess har hatt en kurve som nærmest har kunnet blitt lest av på kassatrimlene i butikker og annen virksomhet. Næringsvirksomheten i regionen har alltid vært prisgitt denne næringa. Burde ikke slikt være agenda for lobbyvirksomhet rettet mot statlige myndigheter, heller enn å sikte for store utbygginger av infrastruktur?
Hadde det ikke vært fint om samarbeidet i Lofoten i større grad var preget av dette, i stedet for ufornuftige utbyggingsplaner? Visjoner burde etter mitt syn handle om å se framover, heller enn i bakspeilet.
