– Vi kan ikke ta alle, men alle kan ta én. Da hadde verden sett annerledes ut, sier Irene Arntsen på Alstad.

Hun og mannen Arnt drev Lofoten turistsenter på Alstad da det ble åpnet et flyktningemottak for gutter mellom 14 og 18 år i nabolaget, på tidligere Borge bygdeheim.

Irene Arntsen

  • Alder: 77 år
  • Bor: Alstad i Nord-Borge
  • Familie: Hennes ektefelle Arnt gikk bort i 2016. Er bestemor til mange av de ca. 40 "guttan" som i 2015-2017 bodde på asylmottaket for enslige mindreårige på Knutstad
  • Jobb: Pensjonist. Har tidligere drevet gård og turistsenteret på Alstad med sin mann
  • Frivillighet: Bestemor Irene har fortsatt god relasjon med og omsorg for mange av "guttan" sine, på tross av at de i dag er spredt over hele verden. Hun er også støttekontakt, hjelper naboer og er med i kapellutvalget til Knutstad kapell
  • Fra nomineringen: " Disse guttene fikk en "bestemor i livet" - en som inviterte dem hjem i helger og høytider, og som har fulgt dem opp etter at de ikke fikk bo i Norge lenger"

Irene og hennes mann Arnt ble kjent med «guttan» i 2016. Ekteparet inviterte hele gjengen til kroa, til oppdekket bord, pizza – og omsorg. I slutten av året gikk Arnt bort og Irene solgte turistsenteret. Men omsorgen besto. «Guttan» hjalp Irene med arbeid, hun ble venn med dem og i dag har Irene fortsatt kontakt med ca. ti av dem. De titulerer henne bestemor.

– Det er en hederstittel, sier Irene stolt og viser fram fotografier av guttene.

Bare fire av de 40 på Borge bygdeheim fikk opphold i Norge. De andre ble spredt i alle retninger. Irene besøker dem der de er. Hun pakker kofferten med hjemmelagd mat og gensere hun har strikket – og omsorg i hjertet.

– De blir veldig glad når jeg kommer, sier hun.

Frivillighetsprisen 2022

Vestvågøy kommune står bak den årlige prisen. Prisutdelingen skjer 3. september under Høstvekka på Leknes. En jury vil velge en prisvinner ut fra de elleve nominerte. De er:

Tre perioder

– Livet har bestått av tre perioder: Først 30 år da vi drev gård, så de 17 årene vi drev turistsenteret, og til sist etter 2016 da «guttan» kom inn i mitt liv. Det ble en livsoppgave, det òg, sier Irene.

For Irene handler det om medmenneskelighet.

– Ingen skal komme til en stengt dør hos meg. Møter du noen i vanskeligheter, ikke snu ryggen til dem!

Irene er bestemt. Skal hun stille opp i avisen, er dette hovedbudskapet hun vil spre.

Den åpne døren gjelder hennes naboer, folk hun møter på veien, familie og venner. Hun er blant annet støttekontakt til en dame på 91 år og hjelper naboer med vasking.

– Jeg følger med og ser for eksempel om en nabo ikke har besøk. Ensomhet er verst for dem som sitter alene. Det er verdifullt å gå inn til en nabo og slå av en prat, sier Irene.

Det går en rød tråd i alle de tre periodene av hennes liv og det hun gjør av medmenneskelighet og frivillighet: Å være glad i mennesker.

– Jeg og Arnt fikk ikke egne barn. «Guttan» ble nok en erstatning. De har jeg på livstid. Det går ikke an å opprette en sånn vennskap og siden snu dem ryggen. Det gjør ingen ordentlig bestemor!