Forstandere i Guds menighet: - Vi tenker på alle dere som ved kafebordene, i kantinene, ja i de mange samtalene rundt omkring i vårt nærmiljø, har avstått fra fordømmelsen av oss som gruppe

Fisker og forstander i Guds menighet John Arnet Johansen fra Napp, er en av forfatterne bak leserinnlegget.

Fisker og forstander i Guds menighet John Arnet Johansen fra Napp, er en av forfatterne bak leserinnlegget. Foto:

Av

Forstanderne i Guds menighet på Vikten og Ørsnes har sendt denne takkehilsenen.

DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Takk

Året 2020 er på hell, et år som har vært krevende for oss alle, og særdeles krevende for noen. Korona-viruset har gitt, og gir fortsatt menneskeheten store utfordringer. Vi som representerer et lite trossamfunn – Guds menighet – er selvfølgelig som alle andre preget av dette, og det opptar oss hver dag.

Vi i Guds menighet har i tillegg dette året opplevd et annet fokus som til tider har virket forunderlig, ja nesten uvirkelig. Gjennom media er vi blitt fortalt at vi lever i et usunt miljø, og at barna i menigheten vokser opp under usunne, uverdige og farlige forhold som ikke samsvarer med det «storsamfunnet» forventer.

Fra noen, som i media gjerne benevnes som varslere og/eller avhoppere, har vi hørt og lest fortellinger som har oppskaket mange. Gjennom media har vi fått presentert historier fra mennesker som har opplevd sin oppvekst og tilværelse i menigheten som problematisk og hemmende for egen utvikling. Vi tar til oss at dette er ærlige fortellinger og subjektive opplevelser som ingen av oss har grunnlag for å betvile eller tilbakevise. Det er heller ikke hensikten med denne ytringen fra vår side. Tvert imot, vi synes også det er veldig leit å høre slike beretninger, da menighetens offisielle ønske og mål er at alle skal føle seg ivaretatt og støttet med den rette omsorg og kjærlighet. Skulle ønske at vi på denne måten kunne nå inn til dere med noen varme tanker, og med håp om tilgivelse for det som med bakgrunn i menneskelig ufullkommenhet er påført noen til bedrøvelse. Det kan da være på sin plass å presisere at vi ikke ser på oss selv som bedre og mer høyverdige mennesker enn noen av dere. Om noen av oss fremstår slik, så er det i så fall å tilskrive våre egne svakheter. Vårt mål er hele tiden å arbeide med oss selv for å bli bedre mennesker. Mennesker hvor holdninger og adferd i størst mulig grad gjenspeiler det vi hele tiden kan lære av den aller største lærer, Jesus Kristus.

Reaksjonene etter fortellingene nevnt ovenfor har da ikke uteblitt. En etter en har de stått frem, - journalistene, politikerne, pedagogene og bedreviterne. Med alvorlig mine har de fremsatt sine bekymringer, og gjennom sine fremstillinger har de manet frem bilder av undertrykte, ufrie og ulykkelige mennesker. Den ene mer belærende enn den andre. Ja mange har endog gått langt i å antyde at det i dette «lukkede samfunnet» foregår alvorlige brudd på både nasjonale og internasjonale lover og rettigheter. Dette har selvfølgelig igjen appellert til alle «dommerne» som sitter trygt med sine tastaturer rundt omkring i det ganske land. Mange uten hemninger når det gjelder å uttrykke sine meninger, selv med svært begrenset kjennskap til virkeligheten. I kjølvannet av dette følger jo også gjerne hets, sjikane og høye rop om gransking og «korsfestelse».

De som krever skolene og hjemmene gransket har imidlertid ikke presentert for oss et ideelt alternativ. Mellom linjene kan vi likevel lese at alle barn helst burde samles i den offentlige skolen, og at alle hjem egentlig burde være slik «det er vanlig i storsamfunnet». Er så alt i sin skjønneste orden der? Når det gjelder de offentlige skolene, så kjenner vi jo de ganske godt fra vår egen tid der. Vi kan vel heller ikke si at rapportene om situasjonen der fra nåtid er spesielt beroligende. Hvis det å «flyte med strømmen» på samme måte som alle andre i «storsamfunnet» er ideelt, hvorfor er det da så mange tusen barn og unge som har det vondt og sliter med tilhørigheten? Det er jo en svært liten del av barn og unge i Norge i dag som kommer fra såkalte «lukkede menighetsskoler». Likevel er det en skremmende stor andel som har det tungt og vanskelig, både fysisk og mentalt. Hvorfor, de lever jo under den type frihet som skal gi et godt liv, og som noen mener vi i Guds menighet er fratatt? Kanskje vi bør kreve hyppigere tilsyn med også de offentlige skolene?

Vi undrer oss, og vi føler det må være berettiget å stille spørsmål om hva som egentlig foregår i samfunnet rundt oss. Er dette overdimensjonerte søkelys på en bitte liten del av Norges befolkning en bevisst strategi for å ta fokus bort fra der hvor de store problemene og utfordringene egentlig ligger? Vi tror ikke at alle traumene mange tusen barn må oppleve som følge av rus, vold, omsorgssvikt og oppløste hjem kommer av at noen få i Norge fortsatt har en religiøs overbevisning og benytter sin rett til å gi opplæring og oppdragelse i tråd med den.

Vi undrer oss også over at selv stortingspolitikere får seg til å trekke konklusjoner og gå ut med sterke meninger om sine medmennesker basert på et TV-program, samt diverse fortellinger i media. At den «vanlig mann i gata» blir forledet til å tro at de har fått et fullstendig bilde ved å ha sett en såkalt «dokumentar» på TV, er kanskje ikke så rart. Men politikere burde være bedre kjent med media sine arbeidsmetoder og dermed være mere tilbakeholdne med å gå ut å kritisere, før de har brukt litt energi på å sette seg inn i de faktiske forhold. Enhver sak har som kjent minst to sider. Vår opplevelse er at dette er moderne religionsforfølgelse. For 2000 år siden ble det skrevet slik om de rette kristne på den tid: «De bekjempes som fremmede, og forfølges av mange; men de som hater dem kan ikke forklare årsaken til sitt hat».

Vi kunne ha delt mange flere undringer og betimelige spørsmål som er utledet av høstens opplevelser, men vi kan stoppe der.

Som overskrift på vår lille ytring har vi satt: Takk. Det er fordi vi som ledere for denne lille gruppen mennesker – Guds menighet – har et behov for å si oppriktig takk til mange av dere der ute i storsamfunnet. Vi tenker på dere som har hatt mot nok til å gå ut med korrigerende informasjon om oss som medmennesker og likeverdige samfunnsborgere. Vi tenker på alle dere som ved kafebordene, i kantinene, ja i de mange samtalene rundt omkring i vårt nærmiljø, har avstått fra fordømmelsen av oss som gruppe. Takk til alle dere som i disse samtalene har hatt ryggrad og mot til å løfte frem at det fra denne lille menigheten også finnes noen positive trekk som selv storsamfunnet kunne lære av. Vi forventer ikke medfølelse, heller ikke at dere skal stille dere bak alle våre standpunkter eller tiljuble våre holdninger, men vi setter stor pris på å bli omtalt og behandlet som likeverdige samfunnsborgere. Johannes Rørtveit ga oss forresten for noen dager siden en liten påminnelse om et utsagn fra han som vi tidligere i denne ytring har benevnt som den aller største lærer. For alle som fortsatt har en Bibel tilgjengelig vil vi anbefale å studere litt mer på dette i Johannes evangelium kapittel 8. En studie som burde passe godt nå på tampen av året.

Så ser vi fremover og inn i et nytt år med håp om at vi alle skal få oppleve trygghet og fred i sjel og sinn. Varaordfører i Vågan har kommet med et positivt innspill ved å henstille til å snakke mer med hverandre enn om hverandre. Det ønsker vi velkommen, og inviterer herved til samtale med hvem som helst som på seriøst grunnlag ønsker det. Det å uttrykke våre tanker og meninger til hverandre mens vi ser hverandre i øynene tenker vi er mer fruktbart enn å skrive om hverandre i media.

Som et godt utgangspunkt for ferden videre kan vi kanskje samle oss om noen fine uttalelser fra FNs erklæring om menneskerettigheter.

Artikkel 1.

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.

Artikkel 18.

Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Lykke til inn i et nytt og ukjent år.

30. desember 2020

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken