Kronikk: Aktivitet er mulig og nødvendig for alle

Trude Anita Hartviksen, ergoterapeut, master i rehabilitering og Phd-stipendiat ved Nord Universitet, Leknes.

Trude Anita Hartviksen, ergoterapeut, master i rehabilitering og Phd-stipendiat ved Nord Universitet, Leknes. Foto:

Av

Det nærmer seg Forskningsdagene og Trude Anita Hartviksen ved Nord Universitet, Leknes har skrevet en kronikk om forskning og lokale satsinger. Forskningsdagene vil markeres blant annet på rådhuset på Leknes 25. september.

DEL

Leve hele livet, kvalitetsreformen for eldres helsetjenester, startet i januar 2019, og skal i et femårsperspektiv gjennom ulike faser planlegges, gjennomføres og evalueres i alle norske kommuner. Hensikten er økt deltakelse og mestring for eldre, med satsing på et aldersvennlig Norge, aktivitet og fellesskap, mat og måltider, helsehjelp og sammenheng i tjenestene. Som ergoterapeut og forsker ønsker jeg i anledning forskningsdagenes fokus på miljø å løfte frem sykehjemsmiljøets utfordringer og betydning i denne sammenheng, og da særlig sett i forhold til aktivitet. I et nylig gjennomført forskningsprosjekt gjennomført ved Nord Universitet på Leknes viser resultatene at inaktivitet preger sykehjemsmiljøene i stor grad, og at dette vil være et naturlig satsningsområde fremover for å oppnå kvalitetsforbedring i sykehjemmene.

Betydningen av aktivitet

Mennesket er naturlig aktivt. Slik får vi utfolde våre ressurser og slik viser vi også til hverandre hvem vi er. Aktivitet er noe vi streber etter og øver oss på fra vi blir født til vi går ut av tiden. Aktivitet innebærer alt det den enkelte gjør eller ønsker å gjøre i løpet av et døgn. Hva som er meningsfull aktivitet er forskjellig for oss alle, selv om vi ser at noen aktiviteter også er med på å vise status og betydning i samfunnet. Det er forskjell på å få tilbud om å delta i arrangerte gruppeaktiviteter, og det å få tilbud om individuelt tilrettelagt deltakelse i en aktivitet som er meningsfull for den enkelte. Reformen Leve hele livet foreslår at eldre skal få tilbud om en time daglig aktivitet med bakgrunn i egne ressurser, ønsker og behov. Hensikten er at aktiviteten skal gi gode opplevelser og øyeblikk i hverdagen, samt stimulere sanser og minner, bevegelse og deltakelse i sosiale fellesskap. Aktivitet er en sentral del av å være menneske, og inaktivitet ligger til grunn for en rekke helsemessige belastninger, sykdom og økt pleiebehov.

Aktivitet på sykehjem

Når man bor på sykehjem vil det for noen være en meningsfull aktivitet å delta på gudstjeneste når presten kommer, mens for andre vil det være meningsfullt å slippe å delta. Noen er sosiale og vil gjerne delta i samvær med andre, mens andre foretrekker eget selskap. For noen kan det å få høre favorittmusikken sin avspilt, få besøk av sine nærmeste, eller å få fortalt en god historie være meningsfull aktivitet. Det er også slik at en enkelt aktivitet kan være meningsfull hvis en gjør de rette tilpasningene rundt den, men fullstendig meningsløs om en gjør de gale valgene. For eksempel vil det å sette på TV på en sykehjemsavdeling være et godt valg om det er meningsfullt for den enkelte som bor der å se TV. Å sette på TV, men plassere de som bor der med ryggen til vil imidlertid være meningsløst. Det kan også være direkte skadelig, gitt at noen av dem som blir plassert der har utfordringer som gjør at forvirringen øker ved å høre stemmer rundt seg, men ikke å se hvor dem kommer fra. Aktivitet er individuelt, og en sentral del av å være menneske.

Forskningsdagene markeres over hele landet. I 2016 ble det markert med et arrangement på Leknes for første gang.

Utfordringer

Forskningsresultatene fra Nord Universitet viser at inaktivitet preger sykehjemsmiljøene i stor grad. Særlig gjelder dette individuelt tilpasset, meningsfull, aktivitet. Frivillige bidrar til enkelte fellesaktiviteter i løpet av året, men også her er det stort potensiale til et forbedret samarbeid og felles forståelse av hvor viktig aktivitet er, også for den som bor på sykehjem. Det samme gjelder sett i forhold til samarbeidet med pårørende, der flertallet i våre forskningsresultater gir uttrykk for at de ønsker å være en viktig aktør og støttespiller for deres nærmeste som bor på sykehjem.

I tillegg til de personlige konsekvensene for den som bor på sykehjem, ser vi at et inaktivt sykehjemsmiljø bidrar til at vi havner i en negativ spiral i samfunnet. Behovet for hjelp som var årsaken til sykehjemsplass øker som et resultat av inaktivitet, manglende opptrening og rehabilitering på sykehjemmet. Dette gir igjen behov for økte ressurser og redusert mulighet til deltakelse og mestring.

Kompetansebehov

På sykehjemmene er det i dag begrenset kunnskap om hvordan en kartlegger hva som er meningsfulle aktiviteter for den enkelte, og hvordan en tilrettelegger i forhold til deltakelse og mestring sett i forhold til individuelle forutsetninger. Allerede da jeg var nyansatt som ergoterapeut for godt og vel 20 år siden ble jeg fortalt at pasientene nå var så dårlige at aktivitet var umulig for dem. Som et resultat av dette ble blant annet aktivitørstillingene kuttet, og ergoterapeutstillinger holdt på et minimum. Kanskje kan denne misforståelsen skyldes at man hadde et begrenset forhold til aktivitetsbegrepet, at man oversatte det til fysisk aktivitet eller trening?

Som ansatt kan man sammenlignes med å være et instrument når det kommer til gjennomføringen av aktiviteter, en som skal være i bakgrunnen og ikke overta, men tette de skottene der pasienten mangler ressurser. Dette er komplisert arbeid, som oppleves som undervurdert i en sektor der en stadig ser meningsytringer fra aviser og kommunestyresal om at det er antallet varme hender som er viktig, og ikke nødvendigvis utdannelse og kompetanse. Å jobbe med mennesker som er på sitt mest sårbare er både en svært givende og en krevende jobb. Når man bor på sykehjem er man ofte i en situasjon der man ikke selv har mulighet til å si ifra om eventuell urett man opplever å bli utsatt for. Derfor må de som arbeider i slike stillinger ha en solid grunnkompetanse med mulighet for kontinuerlig oppdatering sett i forhold til behovene. Siden det er mennesker man arbeider med, og samfunnet og kunnskapen vi har er i stadig utvikling, vil disse behovene være i kontinuerlig endring.

I dag er det i hovedsak pleie og omsorgsfaglig bemanning på sykehjemmene; sykepleiere, helsefagarbeidere og ufaglærte, samt tilknyttet medisinsk kompetanse. Da er det naturlig at utgangspunktet for hva som prioriteres blir rettet mot pleie, omsorg og medisinsk behandling. Et tettere tverrfaglig samarbeid med yrkesgrupper som ergoterapeuter og fysioterapeuter vil naturlig gi et løft for deltakelse og mestring av meningsfull aktivitet.

Satsningen på Leve hele Livet vil kreve et kompetanseløft, ikke minst når det gjelder aktivitet på sykehjemmene. Ansatte som har et så stort ansvar for oss mennesker når vi er på det mest sårbare må ha høy kompetanse på den jobben de gjør. Det holder ikke å øke antall stillinger, men man må sørge for at de som faktisk er ansatt har nødvendig kompetanse og får den kontinuerlige oppfølgingen de har behov for. Dette krever at alle ansatte følges opp i forhold til det utdannings- og kompetansenivå hver enkelt har, det krever tilstedeværende ledelse, det krever tverrfaglig personale og konstruktivt samarbeid med pårørende og frivillige.


Artikkeltags