I tiden som har gått har det versert en debatt omkring beskatning av næringer med superprofitt. Denne gangen er det oppdrettsnæringen som er under lupen. Naturvernforbundet i Lofoten mener debatten nok er betimelig, og at slike fortjenester på naturens bekostning burde beskattes, men denne diskusjonen er en avsporing.

Regjeringenes støttespillere på lokalt nivå slår seg på brystet og jubler over avklaringen om fordelingen av havbruksfond pengene. Fiskeriminister Bjørnar Skjæran (AP) mener at vi må legge til rette for næringen slik at potten blir større. Dette er en uheldig sammenblanding av næringsinteresser og kommuneøkonomi. Om kommuner skal tillate oppdrett, eller gi tillatelse til utvidelser, burde avgjørelsene basere seg på faglige vurderinger og økologiske tålegrenser - heller enn å være styrt av ønsket om flere penger i kommunekassa. Dette er en usunn kobling for et fattig kommune-Norge som stadig må tåle økende krav fra staten. Det er avgjørende at vi verdsetter verdiene i havet, og avgjørelsene skal tas med grunnlag i allmenne interesser. Dette krever et langsiktig perspektivet, og at man ikke lar andre viktige næringer lide. Konvensjonelt fiske har helt frem til i dag har vært en av norskekystens grunnpilarer.

Den store viktige debatten burde dreie seg om hvordan vi skal møte de negative konsekvensene ved oppdrett. Næringen må bruke en større del av sitt økonomiske overskudd til å skape trygghet for havets innbyggere. Først når dette er løst, har næringen tatt sitt fulle ansvar.

Til nå har det i grove trekk vært snakk om forbruk av ressurser som rent sjøvann, soya, og rødåte - en av byggesteinene i havets økosystem. Dette lille krepsdyret som utgjør størsteparten av dyreplankton i Norskehavet, blir nå solgt hovedsakelig som laksefôr og til kosmetikkbransjen.

Det har lenge vært kjent at oppdrett har negative konsekvenser for miljøet rundt anleggene, og for arter som besøker eller har sitt levested nær oppdrett. Stadig velger næringen enkle løsninger på vanskelige problemer, uten tilstrekkelig forankring i føre-var-prinsippet.

Kartet viser oppdrettslokaliteter i Norge.

Negative konsekvenser ved lakseoppdrett:

Rømming

Tamlaks rømmer og forviller seg opp i gyteelver. Dette gir innblanding av svakt genetisk materiale, med dårligere overlevelse for yngel som resultat. Genene gir svakere motstandsdyktighet mot klimatiske variasjoner og arktiske sykluser, enn genene til den opprinnelige nordatlantiske laksen. Selv om tamfisken har svakere forutsetninger for å overleve, er den allikevel en konkurrent om matforråd og gytepasser. Dette gir villaksen dårligere betingelser, og i tillegg er det fare for at rømt fisk går opp i elver der den kan smitte villaks med smittsomme sykdommer - villaksen er nå en rødlistet art.

Sykdommer

Sykdomsutbrudd har ført til stor laksedød, nedtegninger og saneringer av mange lokaliteter. Det er enda ikke funnet effektive behandlingsmetoder som kan gjøres uten uønsket påvirkning på næringskjeder nær anlegg. Spredning av medisiner og kjemikalier brukt under behandling av laks i åpne merder er et kjent problem, og det er enda ikke kartlagt omfanget av skadevirkningene.

Norges Jeger- og Fiskeforbund og Universitetet i Bergen har gjort skremmende funn etter at 35.000 laks rømte fra Aller Aquas anlegg i Vadheimsfjorden i slutten av oktober i 2022. På over hundre fisk som er gjenfanget og analysert har det blitt påvist flere alvorlige smittsomme sykdommer. Dette er en stor trussel for villaksstammene, og da særlig for yngel som har lite utviklet immunsystem. Fisken var gjenfanget i lakseelvene Vik, Hyllestad og Sogndal, og fagfolk er urolige for hvilke konsekvenser dette kan få, da det allerede er dokumentert at villaks kan bli smittet av rømt oppdrettslaks.

Lus

Laks i sjø er plaget av lus, og dette problemet blir større når tettheten av fisk øker. Populasjonen av lus i området rundt anlegg blir svært høy, og andre arter blir påvirket med større dødelighet for yngel. Dette gjelder spesielt villaksyngel som er svært sårbar i denne fasen. Utviklingen i senere år viser en faretruende nedgang i villaksstammene, og innsiget av villaks er halvert i løpet av de siste 30 år. Dette kan ikke tilskrives overfiske, da det er god kontroll på kvoter og fiske av villaks. Selv om vi ikke kan utelukke at det er flere faktorer som ligger til grunn for denne nedgangen i villaksstammene, er det nærliggende å tro at oppdrett er hovedproblemet.

Lakseoppdrettenes luseproblem vedvarer selv om enorme summer er satt inn i kampen for å bekjempe dette krepsdyret. Store mengder miljøgifter har blitt sluppet ut i havet som behandling. Hver gang næringen har erklært seier, har lusa gjenoppstått med resistens mot giften. Dermed har søket etter nye gifter fortsatt i flere tiår, og underveis pumpes stadig farlige miljøgifter ut i sjøen. Ingen vet med sikkerhet hvor stor skade dette allerede har påført våre økosystemer, men det er grunnlag for å tro at skaden er større enn noen vil innrømme. Et eksempel på dette er bademiddel-stoffet deltametrin, som i forsøk har blitt vannet ut tusen ganger anbefalt behandlingsdose - selv da døde mange av krepsdyrene som var med i forsøket (Reker, rognkjeks, rødåte, taskekrabbe og kongsnegl) Når stoffet var tynnet ut 330 ganger døde alle etter to timer. (Akvaplan-Niva/Gro Harlaug Refseth).

Hydrogenperoksid er et annet eksempel på slik gift med stor dødelighet for forsøksdyrene.

Gift som tilføres våre økosystemer, kommer til slutt tilbake til oss selv.

Bilde, Salmon farm investigasjon 2020 (Skottland)

Kjemikalier og medisiner

Ved vasking av nøter og behandling for å motvirke alger, brukes det store mengder kjemikalier. Dette omfatter impregneringsmidler med kopperforbindelser, vaskemidler, desinfeksjonsmidler og medisiner.

Mengden laks gir også betydelig med avføring, og dette gir unaturlig høye konsentrasjoner av næringsstoffer i våre fjord og kystområder. Nye tillatelser øker stadig disse utslippene, og det er ikke godt nok kunnskapsgrunnlag for hvilke konsekvenser dette har. Det er anslått at utslippene fra oppdrett i Lofoten tilsvarer avløp fra Tromsø by. Nye tillatelser til utvidelse av denne virksomheten fra i år tilsvarer omtrent tilsvarende avløp fra Harstad by, og dette er bare snakk om området Lofoten. At disse massene sannsynligvis føres med strømmen, og ender opp i samme områder som egg fra blant annet gytende torsk er urovekkende.

Krabber som blir fanget på Trøndelagskysten, er nå ikke spiselige fordi det er registrert for høye forekomster av kobber i krabbekjøttet. Dette kan med stor sannsynlighet spores tilbake til impregnering av oppdrettsnøter. Det vil ikke være utenkelig om andre arter som holder til på bunnen også kan ende opp med for høye konsentrasjoner av kobber.

Fiskevelferd

Det er stor dødelighet i laksemerder. At fisken står innestengt med stor tetthet, gjør muligheten for spredning av sykdommer større. Oppdrettsfisk har dårligere kondisjon og manglende genetiske forutsetninger. Potensiale for spredning av lus og sykdommer er større da fisken står svært tett. Næringen har fått kritikk fordi mange individer lider under disse forholdene.

Muligheten for å unnslippe eventuelle trusler som alger eller maneter, er også begrenset eller fraværende, da fisken ikke har fluktmuligheter.

Bilde: Salomon farm investigasjon 2020 (Skottland)

Rensefisk

Det blir brukt rensefisk i merder for å motvirke spredning av lus. Rensefisk blir sluppet i anlegg, og blir der til oppdrettsfisken blir slaktet. Det er stor dødelighet for rensefisken i merdene. Når laksen slaktes, blir rensefisken sortert ut og kvernet. Disse forholdene har oppdrettsnæringen høstet kritikk for.

Leppefisk og rognkjeks har nå i flere år vært utsatt for overfiske. Ifølge forskerne Tor Atle Moe og Trygve Poppe lever disse fiskene et vondt liv i merder etter at de er blitt fanget. Årlig forsvinner 60 millioner rensefisk, og 150 000 hvert eneste døgn. (Fiskeribladet 9.september 2020)

Bilde: Salomon investigasjon 2020 (Skottland)

Disse negative påvirkningene som lakseoppdrett har forårsaket, er godt dokumentert, og gir oppdrettsnæringen et godt grunnlag for å gjøre vurderinger av sin virksomhet.

Næringens talspersoner snakker om lakseoppdrett som løsningen på verdens problemer med mat til alle, og at selvforsyningen i Norge skal kunne styrkes ved hjelp av næringen. Dette høres fint ut, men gir ingen mening så lenge oppdrettsfisk nærmest utelukkende er basert på import fôr. Dermed kan oppdrett i svært liten grad bidra positivt til selvforsyningsgraden, og man kan nærmest utelukke denne som beredskap for en eventuell langvarig matkrise. Til det er villfisken en mye bedre kandidat. Ifølge Sjømat Norge skal det 1,39 kilo villfisk til for å produsere en kilo oppdrettslaks. Dette gir minus i matforsyningsregnskapet, og lakseoppdrettens fôrbehov sluker allerede mye villfisk som kunne mettet mange sultne mennesker. Utregninger gjort av forskeren Emily S. Cassidy og kolleger, viser at dersom alt arealet i Brasil som nå går til fôrproduksjon hadde gått til menneskeføde, ville dette alene kunne mettet fire milliarder mennesker. Her må det tillegges at dette ikke bare dreier seg om fôr til laks, men at dette illustrere vektskålene for mateffektivitet.

Utdrag fra boka-DEN NYE FISKEN. (Simen Sæthre & Kjetil Østli):

Fremtiden i våre hender har regnet ut at fôret som laksen spiser, kunne mettet tolv millioner mennesker årlig. Laksen selv metter bare 4 millioner mennesker. Altså har laksen spist fem måltider menneskemat for hvert måltid den gir oss. Hvordan dette skal regnes ut, er det mange meninger om. Ifølge fôrprodusent Skretting spiser laksen bare 2,4 måltider menneskemat for hvert måltid den gir oss. Det gjør uansett lakseproduksjon til en lite effektiv løsning på sult i verden. Og enda har vi ikke skrevet om klima.

Så er det da et viktig poeng at andelen energiinntak fra fisk i praksis ikke kan utgjøre noe særlig mer enn 9 %. (Ifølge Statens kostholdsnemnd fra andre verdenskrig og Alstadheimutvalget fra 1991) I tillegg måtte dagens forbruk av fisk faktisk måtte femdobles, dersom man skulle oppnå en så stor prosentandel. Med andre ord kan vi fastslå at oppdrettsfisk ikke er annet enn en handelsvare som er avhengig av store mengder importerte råvarer, eller en konkurrent for villfisk ved bruk av for eksempel rødåte som fôr.

Oppdrettsnæringen er godt innarbeidet i vårt samfunn. Næringen gir Norge inntekter og arbeidsplasser - men hadde dagens kunnskapsgrunnlag vært kjent den gangen oppdrett var i startgropa, ville det nok ikke ha blitt tillatt.

At forurenseren betaler er et godt prinsipp. Ikke primært for å få inn kroner i statskassen, men fordi et økonomisk tydelig språk gir signaler om å satse på riktig teknologi. Dette øker lysten til innovasjon.

Konklusjonen er at utvidelse av næringens omfang må bremses inntil problemene med negativ påvirkning på andre arter er løst. Lukkede anlegg på land har så langt vist seg å være et blindspor. Dette fordi vår beskyttelse av kystområder og strandsone er for svak, og dermed ender vi opp med å øke press på særlig verdifull natur. Bruk av areal burde avgiftsbelegges, slik at dette stimulerer til gjenbruk av areal heller enn nedbygging av natur - som faktisk bare er til låns.

Det er enda ikke klart hva som skal til, men den beste løsningen for plassering kan se ut til å være lukkede anlegg i sjø.