Enkelte personer som har gjennomgått alvorlig koronasykdom opplever å få senskader. Begrepet «long covid» brukes om senvirkningene en ser etter et langtrukkent sykdomsforløp. Når vi nå står på terskelen av full gjenåpning er vårt spørsmål: Hvilke senskader har samfunnet fått, etter to år med pandemi?

Risiko defineres som sannsynlighet ganger konsekvens. Tidlig i pandemien var sannsynligheten for smitte relativt lav, men konsekvensen av smitte både for den enkelte og for samfunnet, var stor. Bilder av et italiensk helsevesen i kollaps gjorde inntrykk. Dermed ble inngripende tiltak, med rette, iverksatt. I dag er sannsynligheten for smitte mye høyere enn hva tilfellet var i 2020. Vi ser nå daglige smittetall på omlag 20 000, og mørketallene er trolig store. Men med stadig bredere vaksinasjonsdekning i befolkningen, og med en mildere virusvariant nå, er konsekvensene både for den enkelte og samfunnet langt mindre. Helsemyndighetene har konkludert med at konsekvensene av tiltakene nå er mer alvorlige enn de direkte konsekvensene av smitten. Derfor så vi 1. februar et langt steg i retning av full gjenåpning, tross høye smittetall. Det er forespeilet at de siste tiltakene avsluttes 17. februar.

De siste to årene har vi i Norge hatt svært god etterlevelse av den såkalte TISK-strategien, med Testing, Isolasjon, Smittesporing og Karantene. Sist høst ble Smittesporingen langt på vei avviklet, fra 1. februar er nå lovpålagt karantene en saga blott, og lengden på Isolasjon etter smitte har blitt redusert til fire dager. Nå står vi igjen med en Test-strategi for å holde smitten på et nivå som helsevesenet kan håndtere de kommende månedene.

Etter vår vurdering er en gjenåpning nå både nødvendig og riktig. Tiltakene har i seg selv hatt store konsekvenser, både økonomiske og samfunnsmedisinske, og kan ikke forlenges når de ikke er smittevernfaglig fundert. Tiltak må alltid stå i forhold til risiko.

Men er vi som samfunn klare for en ny, eller skal vi si gammel, hverdag? Gjennom de siste to år har samfunnet gjennomgått en stor endring. Tiltakene som i 2020 ble omtalt som «de mest inngripende i Norge i fredstid», har gjennom pandemien endret vår oppfatning av «det normale». I skolene og barnehagene har en blitt vant til «kohorter», og vanntette skiller på tvers av klasser og grupper. Elever og studenter har i snart to skoleår fulgt undervisningen via Teams og Zoom, og hjemmekontor har blitt den nye jobbhverdagen for mange. Antibac og munnbind er nytt standard inventar i håndvesker og midtkonsoller, og sosial distanse og «meteren» har etterhvert blitt helt naturlig der mennesker møtes. For mange bransjer har de økonomiske konsekvensene vært svært store, både for arbeidstakere og bedriftseiere. Dette har en forsøkt å betale seg ut av gjennom kompensasjonsordninger og tiltakspakker. Håpet er at omsetningen igjen tar seg opp når samfunnet gjenåpnes.

Tiltakenes overordnede formål har vært å «redusere nærkontakter». Rent smittevernfaglig er dette fornuftig, så lenge viruset representerer en større fare for den enkelte og samfunnet enn i dag. Men samtidig går dette helt på tvers av våre basale behov som mennesker. Vi trenger flere nærkontakter, ikke færre. Vi trenger kontakt med både venner og familiemedlemmer, kolleger og naboer, meningsmotstandere og likesinnede. Vi trenges å treffes både i idrettslaget og i kirka, på kulturhuset og på kafeen. Vi trenger å igjen kunne samles i hjemmene og bygge relasjoner. Vi trenger å igjen møtes i små og store flokker, å håndhilse og klemme, å sitte og stå tett i tett på konserten eller fotballkampen. Vi trenger å se ansiktene til hverandre, og å ta inn de følelser og emosjoner som i dag gjemmes bak et munnbind. Det er god folkehelse!

For å få til dette må holdningene våre til risiko endres tilbake til «normalen». Med fare for å bli flåsete - det eneste sikre her i livet er døden. I tiden fremover vil korona fortsatt være en dødsårsak, kanskje særlig hos syke eldre, på linje med det influensa har vært hvert år. Vi vil få koronautbrudd på sykehjem, slik vi har influensa- og norovirusutbrudd. Korona vil sannsynligvis gå inn i den vanlige smittefloraen som omgir oss, og som vi forholder oss adekvat til. Vår holdning til koronasmitte, redselen for å bli koronasmittet, og frykten for å smitte andre med korona, må endres til et slags «normalnivå».

Vi tenker at dette vil bli krevende. Som mennesker har vi ulike holdninger til risiko. Noen har nær total risiko-aversjon, andre driver med høyrisikosport. Det kan i tiden fremover oppstå diskusjoner i familien, på foreldremøtet, på arbeidsplassen, i idrettslaget, eller i nabolaget. Skal vi arrangere slik vi gjorde før? Skal vi begrense, eller bør vi avlyse? Vi trenger respekt for ulike synspunkt, men samtidig må vi være tydelige: Vi skal ta hverdagen tilbake! Det innebærer å akseptere en grad av risiko. Hvis ikke er veien kort til en hverdag preget av tiltak som ikke er forholdsmessige. Det vil trengs tydelige ledere på alle nivå og i alle sammenhenger i samfunnet, som ikke lar frykten for èn type konsekvenser, gjøre at en får langt verre langsiktige konsekvenser for samfunnet. Eksempelvis viser en undersøkelse høsten 2021 at over halvparten av norske studenter er ensomme, og nesten halvparten sliter psykisk. Situasjonen er ikke ulik for barn og ungdom, eller for eldre. En ser at tiltakene har hatt konsekvenser.

De som sliter med senskader etter alvorlig koronasykdom trenger rehabilitering, med et tverrfaglig og langsiktig fokus. Det innebærer både mental og fysisk trening, og det tar tid. Kanskje det samme gjelder for samfunnet etter korona? Samfunnets rehabilitering starter nå.