Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Tusen takk til Lofot-Tidende for at dere skriver om og omtaler saker knyttet til Helsesystemet og NAV. Takk også til Anne Karine Statle (og andre) som gir disse sakene ansikt og innhold. Jeg snakker spesielt om saken der hun omtaler at vi som brukere av helsevesenet nå i økende grad bes om å betale for reise til behandling og at vi får dekket rimeligste og lengste reisevei, selv om dette kan innebære en større kostnad og ulempe for brukeren eller pasienten.
Helsevesenet (og NAV) har vært gjenstand for vesentlige enderinger de siste 20 årene. Det Anne Karine Statle og resten av oss nå plages av, er effektene av en politikk der store deler av det offentlige skal drives og måles mer og mer som bedrifter. Dette betyr i praksis at suksess for helseforetakene måles etter kvantitative økonomiske parametre og ikke etter kvaliteten på tilbudet eller om dette er like bra, like tilgjengelig og like dyrt/rimelig for pasientene i alle deler av landet.
Resultatet er, som vi alle både ser og kjenner på, at kostnadene for oss som vanlige folk har økt. De har økt såpass mye at det nå må våre riktig å spørre oss om vi har fått et klassedelt helsevesen.
Hvis man både er fattig og syk og får tilbud om å gjennomføre behandling på et sykehus utenfor regionen, så er det opplagt at noen pasienter må takke nei til behandlingen. De må takke nei fordi de ikke har råd – selv om de gjerne avhenger av å få behandlingen. Jeg er overbevist om at legene i vår region har hørt pasienter snakke om dette en god stund allerede.
- Kanskje har de ikke råd til å legge ut for reisebilletter og vente på oppgjør fra Pasientreiser. Pasientreiser er blant brukerne kjent for å bruke vinter og vår på å behandle reiseregninger og å betale tilbake reise-utlegg. Som regel får man igjen en brøkdel av det man har lagt ut.
- Kanskje har de ikke råd til å betale for overnatting i Bodø hvis fergen ikke går. Dette betaler ikke Pasientreiser for såvidt jeg vet.
- Kanskje har de ikke råd til å betale mat på kafeer og ferger en hel dag, mens de er utenfor hjemmet?
- Kanskje har de ikke råd til å være borte fra jobb en dag eller to, avhengig av om buss og båt går den dagen de skal på sykehuset.
Det er mange slags kostnader som kan ramme den som allerede har dårlig råd.
Den gruppen vokser raskt akkurat nå. Ifølge SSB lever 11 prosent av befolkningen i Norge allerede under EUs fattigdomsgrense i verdens rikeste land. Denne tendensen er økende.
I dette bildet må vi også ta med at NAV sitt system er skrudd sammen slik at syke personer ikke får sykepenger mens de er syke. Sykepengene får de først etter at de er blitt friske. Pengene utbetales konsekvent etterskuddsvis etter at hele sykemeldingen er gjennomført. Forventningen i det statlige systemet ser ut til å være at syke folk ikke tenger inntekter eller hjelp fra det offentlige når lønnsinntekten faller bort. Er man syk og har dårlig råd, så rammes man altså dobbelt og kanskje trippelt i dagens helsevesen.
Problemet er med andre ord større og mer alvorlig enn det Lofot-Tidende påpeker i denne artikkelen. De fokusere i hovedsak på reisetiden mellom hjem og behandlingssted, som er et stort nok problem i seg selv. Men slik jeg ser det er dette bare ett av symptomene på en alvorlig systemsvikt i helsevesenet.
Helsevesenet ble omgjort til å bli helseforetak i troen på at et marked alltid løser et problem bedre enn det offentlige kan selv. En bedrift kan spare penger uten at det får konsekvenser for folk og uten at skattene øker. I tilfellet med helseforetakene ser vi at det motsatte er tilfelle. Når politikerne konsekvent underfinansierer helseforetakene, så dyttes flere og flere kostnader over på den fattigste og den sykeste delen av befolkningen.
Når Helseforetakene flytter på sine tilbud eller kutter i sine tilbud, så betales ekstrakostnaden av pasientene eller av samfunnet. Når helseforetakene konsekvent bygger for små sykehus, bygger ned sine tilbud i distriktene og driver med for marginal behandlingskapasitet, så betales denne kostnaden av pasientene og av samfunnet.
Vi må huske på at nedstengningene av samfunnet i koronatiden skjedde fordi politikerne våre var redde for at systemet ikke hadde nok kapasitet til å behandle alle som ble corona-syke. Dette er en direkte konsekvens av at Helseforetakene har bygget ned kapasitet i helsevesenet til det nivået der sykehusene jevnt over drives med over 100 prosent belegg (utenom pandemi-tider). Kostnaden ved å stenge ned samfunnet under corona-tiden bæres fortatt av landets bedrifter og av landets befolkning. Systemsvikten i helsevesenet er en krise som har vært varslet lenge og hvor legene har ropt varsku en god stund uten å bli hørt. Det er på tide at vi lytter nå.
Staten har lenge hatt lov til å gjennomføre innsparinger på Helseforetakene uten at dette er blitt betraktet som en skatteskjerpelse for de fattigste. Men systemet er i dag i hovedsak slik: Bruker man helsevesenet mye, så betaler man en stor del av regningen (høy skatt). Bruker man helsevesenet lite, så betaler man en liten del av regningen (lav skatt). Med andre ord har man omgjort finansieringen av et av våre viktigste offentlige goder slik at de som har brede skuldre og sterk rygg betale mindre for helsetjenester. Dette skyver kostnadene over på de svakeste og de sykeste, gjerne de eldste og de yngste i befolkningen.
Politisk har vi dermed fått et system der det er formalisert at det er bedre å være rik og frisk enn fattig og syk. Det er helt grunnleggende usolidarisk og usosialt.
Det er super-viktig at våre lokalaviser retter søkelyset på dette. Jeg håper dere fortsetter å gjøre dette, for slike saker er viktige og de engasjerer. De aller fleste av oss kjenner dette på kroppen i en eller annen form. Kanskje kan vi etterhvert også få en lokal valgkamp til kommunestyret der våre politikere også hever røsten og krever at helsevesenet skal være gratis for alle. Gratisprinsippet må gjelde uansett hvor langt man bor fra et sykehus eller et behandlingssted og uansett om man er rik eller fattig. Dette er ekstra viktig i en region der reiseveiene kan være lange og noen ganger kronglete og preget av uforutsigbarhet på grunn av været.
Nyopererte må ut på havet: – Skal vi akseptere en reisevei på over fem timer, når den kunne vært 25 minutter