Det skjedde i de dager at jeg, min kone og to andre ektepar var sammen på opplevelsesferie i Roma. Jeg er i vårt gode nabolag kjent for å være heller lite troende i religiøs betydning, men ellers ganske troverdig, og har av graveren på kirkegården her fått tildelt arbeidstittelen undergraver, siden jeg fungerer som vikar.

Dette til tross var jeg nå på tur med de andre i Vatikanstaten. Vi skulle nå gå og oppleve den vidgjetne Peterskirken med alle sine himmelske herligheter.

Mitt følge var raskt ute i vandrerkøen, mens jeg dessverre måtte ta bråstopp da jeg ble engstelig for toalettforholdene inne i kirken. Utenfor på Petersplassen var det helt trygge forhold for mine ofte akutte behov. Så vi skilte lag og jeg ble stående igjen i folkemengden og vente på dem. Her begynner min omvendelseshistorie.

Da, ganske snart, – kanskje var det et Guds under, kanskje heller en satanisk fristelse, kom en mørkhudet åpenbaring som fra en annen verden og stilte seg opp like ved siden av meg. Jeg ble dermed fullstendig som bergtatt av dette magiske vesen. Jeg mangler egentlig ord på hva jeg nå opplevde på en halv meters hold, men kan prøve å beskrive litt. Det var noe opphøyet, avklaret og rent ved hele skikkelsen. Bekledning og smykker satt perfekt – ikke for meget – det imellom enda bedre. Ansiktet var meget uttrykksfullt og vakkert. Hun måtte være svært høytidsstemt og så ut til å være klar for de høyeste herlighetene i pavestaten (eller kanskje heller var hun her som kvinnesakskvinne). Henne skulle fagfolk som Evert Taube eller Erik Bye ha sett, da kanskje hadde det hadde blitt en mer rettferdige ordmaling av juvelen. Jeg er vanligvis en bra fattet fyr som har levd i godt over 60 år – derav over 30 år i godt samliv med min kone (som slett ikke heller var «borte vekk»), men dette nye synet ga dypere rystelser. Den praktfulle Peterskirken bleknet ved siden av denne mørkhudede, vingeløse engleskikkelsen. Førr ei dame!

Det var altså her og nå jeg ble kraftig overbevist omvendt på Petersplassen. Jeg bare nøt synes av den himmelske opplevelsen i noen altfor korte minutter. Så gled hun sakte bort i mengden. Hun kunne etter min tilstands vurdering like gjerne ha svevet rett opp i himmelen.

Etter en god time kom så de andre fra kirkevandringen og la ut om sine inntrykk av Petershelligdommen, og om hva de mente jeg hadde gått glipp av. Jeg var ikke helt enig i sistnevnte.

Her kunne historien godt ha sluttet, men den ville så vare et døgn til. Jeg fikk tid på meg til noen refleksjoner over engelen på Petersplassen og tenkte meg situasjonen at paven og kardinalene fikk øye på henne. Jeg kan ikke nevne hva jeg forestilte meg denne guttegjengen ville ønsket (Jeg har naturligvis sølibatreglene i tankene også).

De andre merket fort at jeg var dem overlegen på opplevelser. Jeg antar de mente jeg var en tur tilbake i tenårene på 60-tallet slik jeg glødet og fabulerte. Jeg boblet jo over av dama.

Så vandret vi ut av Vatikanstaten, jeg mest svevende, mettet på hver sine rike opplevelsen. Hva min kone måtte tenke er ennå hemmelig.

Dagen etter gikk turen med bil ut av Roma og inn til en liten landsby lenger sør, noe som hørte til vårt ferieprogram. Her kom vi blant annet inn i landsbyens åpne kirke og tok en runde der inne. Idet vi skulle forlate kirken smatt min eiegode, snartenkte og velmenende nabovenn, utdannet og jobbet sentralt i folkeopplysningen, inn i et avlukke og fant ei åpen luke – og viftet på meg derfra. Så henviste han til mine frodige fantasisynder og bød meg med overbevisende prestemyndighet tilstå alt. Som den gode katolikk jeg var blitt dagen før på Petersplassen, så falt det hele seg riktig og naturlig. Jeg fikk dermed tilgivelse og automatisk absolusjon, som varer den dag i dag, til felles stor forlystelse.

Denne siste opplevelsen var det flere vitner til – også min kone. Hun virket tydelig brydd, men fattet, de andre pent bifallende. Dessuten er jeg, som før nevnt, en troverdig person, med bostedsadresse i Lofoten, etter hvert troende til litt av hvert.

Roma-turen gikk så videre helt uten problemer, og jeg følte meg som en god ektemann og samfunnsnyttig borger igjen.

Min nykatolske trosoverbevvisning er og blir etter dette: Mørkhudede hunengler må være det vakreste som finnes, både i himmel og på jord (les: Petersplassen).

Ærbødigst periodisk katolsk, lyshudet, norsk mannlig pensjonist.
Bevitnes av velmenende nabovenn.