Det nye året har begynt veldig bratt. To store ulykker med mange døde har preget oss disse første dagene i januar. Skredulykken i Gjerdrum, og nå så tett inn på oss som bor i Lofoten og Nordland: Brannulykken på Bjørnskinn, som kostet fem mennesker livet.

I tillegg er stormingen av Kongressen i Washington og den verdensomspennende koronapandemien med på å skape en stemning av frykt og uro hos mange.

Skredulykken i Gjerdrum og brannulykken på Bjørnskinn har en viktig ting felles: De rammet der vi skulle være tryggest. Hjemmet vårt, huset vårt er det stedet vi skal kjenne oss trygge, vi skal ikke oppleve at huset blir borte under føttene våre. Hytta vår, stedet vi skal dra til for familiehygge og avkobling, stedet mange har så mange gode minner knyttet til, skal være et trygt sted.

Så har disse to ulykkene rammet der vi er mest sårbare, midt i det vi anser som trygt.

En av mine forgjengere som biskop i Sør-Hålogaland, Øystein Larsen, fortalte en gang at han på en visitas fikk spørsmålet fra en skoleelev: «Kan det skje noe ondt i kirka biskop?» Jeg har tenkt på dette spørsmålet i møte med ulykkene som har rammet så sterkt disse dagene: Er det ingen trygge steder?

Livet vårt er uforutsigbart, og i mange andre deler av verden lever de med visshet om utrygghet mye sterkere enn vi gjør i vårt gode velferdssamfunn. Det onde kan møte oss, det gjelder oss alle, og vi kan aldri være sikre på å forskånes.

Likevel skal vi ha tillit til livet og til at det finnes trygghet, også når det onde rammer. I Vågan har de mistet fem av sine verdifulle innbyggere, blant dem fire skoleelever. Det er nære familiemedlemmer som bærer den største sorgen, men det er også venner, lærere, arbeidskollegaer, naboer, en hel liten by og et helt lite bygdesamfunn som kjenner på at dette er så usigelig vondt.

Hvor er tryggheten i en slik situasjon?

Jeg er takknemlig for alle som stiller opp for å gi støtte og hjelp til de som er rammet i Vågan. En klok ordfører som samler sine tropper på en god måte, lærere som møter skoleelevene med omsorg og åpenhet, arbeidskollegaer som tenner lys og minnes, kriseteamet i kommunen, (hvor kirken har sin naturlige plass), som har håndtert tragedier i lokalsamfunnet tidligere og har kompetanse og erfaring til å møte det igjen.

Både i Gjerdrum og Vågan spiller kirken en viktig rolle. Kirkene som åpnes for sørgende, for stillhet og lystenning og anledning til samtale er viktige steder der ulike mennesker kan samles. Det er et annerledes rom, et hellig rom. Disse ulykkene viser oss at kirkene er et rom for klage og gråt uansett livssyn og tro. Det er hvert fall slik vi ønsker kirkene i lokalmiljøet skal være.

I Vågan, som jeg kjenner mest til, har både prester og andre ansatte stilt opp, og ikke minst har menighetsrådene vært der med mat og omsorg. Det er jo det vi trenger når det vonde rammer oss så gjennomgripende: Mennesker som møter oss og ser oss og ikke krever noe, men gir av sin tid og sine ressurser.

Den tryggheten som mennesker og institusjoner i samfunnet nå representerer for de rammede er uvurderlig.

Vi er mange som har erfart ulykker og krevende dødsfall i vår nærhet. Felles for de fleste av oss er at livet aldri blir det samme igjen når vi opplever å miste noen av våre på en tragisk måte. Men livet er forunderlig, dagene kommer og gir nye opplevelser, så ondt det enn kan føles når en står midt oppe i det vonde.

Jeg tror på fagfolk som kan veilede for livet videre. Jeg tror på åpenhet og omsorg fra lokalmiljø, familie og venner, jeg tror på vedvarenheten i å vise denne omsorgen, og jeg tror på at det finnes et lys som kan lede oss gjennom det onde. Mange av oss finner det i enkel tro på det gode, for kirken i troen på Gud.

I denne pandemitiden kan vi ikke ha vanlige gudstjenester i kirkene våre, men mange menigheter har digitale tilbud og noen har åpne kirker. Jeg vil oppfordre alle menigheter både i og utenfor Den norske kirke i Nordland til å be spesielt for de som er rammet i Vågan kommune. Tenn et lys, be en bønn, tenke en god tanke. Så kan vi også ta med de som er i sorg og savn i Gjerdrum. Vi er så få i dette landet, vi trenger hverandre.

Guds velsignelse, styrke og kraft til de som har mistet sine kjære. Fred over de dødes minne.