Dattera Gunn-Lai­la Nilsen har vært sjef på Eu­ro­pris på Lek­nes si­den star­ten for 28 år si­den.

– Kun­de­ne lu­rer ofte på hva pap­pa, Arne, gjør her hver ons­dag. Han tar blant an­net pap­pen. Det er sprekt, ro­ser Gunn-Lai­la.

Hun har også et an­net fa­mi­lie­med­lem i sta­ben.

– Søn­nen min, David, job­ber også her. Han er født det sam­me året som jeg åp­net bu­tik­ken, sier Nilsen, som ikke har pla­ner om å gi seg med det før­s­te.

– Jeg har ak­ku­rat skre­vet un­der på en ny kon­trakt, så kje­den blir ikke kvitt meg, sier hun.

Fa­ren hen­nes, Arne Nilsen fra Myr­land, star­tet sin jobb­kar­rie­re som 15-år­ing.

– Jeg var først eg­ner på kaia, og da høs­ten kom var jeg kokk og fis­ker. Si­den den gang har jeg vært fis­ker i tyve år, snek­ker og jeg har dre­vet gårds­bruk mens jeg var fis­ker, for­tel­ler han.

Tar bus­sen fra Myr­land

Den selv­lær­te snek­ke­ren har vært med på å bygge sy­ke­hjem­met på Napp.

– Jeg har vært vant til å ar­bei­de, og er det fort­satt. Jeg har blant an­net snek­ret på den gam­le sko­len og pus­set opp fis­ke­bru­ket på Napp. Nå til dags pus­ser jeg litt opp hjem­me, men jeg er her på Eu­ro­pris hver ons­dag. Jeg tar bus­sen fra Myr­land inn­over til Lek­nes, sier Arne.

Der er Arne alt­mu­lig­mann. Han pres­ser papp, stab­ler va­rer, ryd­der pal­ler og sor­te­rer bloms­ter­vog­ne­ne.

– Vi i fa­mi­li­en og folk på Myr­land bru­ker å hjelpe hver­and­re, og jeg tar ikke ut noe lønn. Jeg fø­ler at jeg skyl­der Gunn-Lai­la noe et­ter at hun bruk­te sine fe­ri­er i ung­doms­ti­da på å være med på slåt­ta. Jeg voks­te opp i fat­tig­dom, men vi klar­te all­tid å ha mat på bor­det. Som barn ble vi vel­dig fort voks­ne. Jeg ble opp­dratt til å hjelpe til, så det­te er bare hyg­ge­lig. I til­legg mø­ter jeg mas­se kjent­folk i bu­tik­ken, noe som er so­si­alt. Jeg har noe å gå til hver ons­dag. Det er vik­tig i hver­da­gen, sier Nilsen og leg­ger til:

– Du må få med at jeg også har vært gift i 70 år!