Gå til sidens hovedinnhold

Anne Marie Theodorsdatters spesielle julefortelling: «Ongene mine i Thailand»

Etter tsunamien i 2004 har Anne Marie Theodorsdatter (80) hatt et sterkt engasjement for en liten skole på en øy i Thailand. Les hennes egen beretning om arbeidet.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

På øya Kho Kho Kao rett over den lille fjorden til Khao Lak – er den lille skolen min. Den har vært mitt prosjekt siden tsunamien i julen 2004.

Skolen heter Boon Song.

Les også

Anne Marie (80) ble født i fjæra under krigen, og kan se døde folk: – «Noen bare har de evnene», sa bestefar

Khao Lak og omegn var vel de mest rammede områder under denne forferdelige katastrofen. Og øyene omkring. Kho Kho Khao var en av dem – og der havnet jeg med mitt lille hjelpearbeid, som i ettertid ble mye større enn jeg ante da.

Jeg opplevet det jeg så på tv som et «kall». Jeg måtte bare reise og finne ut hvordan jeg skulle få det til. Men først måtte jeg få samlet inn penger fiskebåter. For det var jo fisket og havet som var deres levebrød fant jeg ut.

Gode gamle lensmann Pettersen ga meg «løyve» til å sette i gang.

Jeg fikk inn cirka 40.000 kroner. Overveldet og glad ble jeg over denne gavmildheten fra alle som støttet meg. Dag og måneder var blitt mange – men jeg hadde fått inn cirka det jeg hadde tenkt.

Så var det å finne ut hvordan jeg skulle komme meg til Thailand, og hvem jeg skulle ha til støttekontakter.

Det måtte være seriøse personer.

Jeg tok kontakt med Sjømannskirken og fikk svar fra ambulerende sjømannsprest Stein Vangen m/ familie.

Jeg fortalte om mitt prosjekt – og ble invitert til Phuket. Det skulle være markering etter tsunamien i Khao Lak. To år var gått.

Phuket har ikke sjømannskirke, så prestefamilien hadde innkvartert seg på hotell, hvor en del av hotellet ble gjort om til «kirke».

Det ble ei uvanlig og fin julefeiring. I ei kirke som var uutholdelig kald.

Morsomme episoder: prest i «grålester» og en skakkjørt sjømann som «drakk» av kalken.

Det ble et overveldende møte med Khao Lak 26. desember 2006, med tusenvis av mennesker fra alle land som hadde mistet noen i tsunamien.

Mange gripende historier – og om kvelden ble hundrevis av lykter tent og sendt opp. Flytrafikken fra Phuket ble omdirigert den kvelden, for hele himmelen var dekket av disse spesielle papirlyktene som steg oppover. Hver og en var fra noen som hadde mistet sine kjære.

Jeg glemmer det aldri.

Mitt ønske om å hjelpe fiskerfamilier ble ikke aktuelt. Det var allerede gjort.

Jeg kom i kontakt med noen som hadde vært i Thailand i lengre tid. De jobbet med fattigdommen, og kjente til hva som kunne være aktuelt. Lars og Eva Henriksen – pensjonert politi og flyvertinne – ble mine hjelpere.

Det var mange som ville ha penger når de forsto at «her var det en som kunne hjelpe». Men mine venner rettledet meg og ga gode råd.

Lars sa han trodde han visste om «noe» som kunne være for meg. Jeg var glad og lettet.

Vi tok ei ferge over til Kho Kho Kao – en av øyene som hadde delvis vært under vann i flodbølgen. Halve befolkningen med barn og voksne var borte. Bebyggelsen også. Deriblant skolen som var helt rasert – og hjemmene til øyas beboere var det få igjen av.

Jeg glemmer aldri det jeg fikk se. De som hadde overlevet hadde begynt å finne vei og mening med livet sitt. Starte på nytt.

Lars kjørte et par kilometer på en vei som ikke var «vei» – men vi kom oss fram.

Og der – ei lita skole som så ut som den hadde vært ute «i hardt vær». Ensom og forlatt mellom landskap som var preget av ødeleggelsene som tsunamien hadde forårsaket.

«Dette er hva jeg kan tenke meg skal være ditt prosjekt», sa Lars. Da visste jeg hva jeg var ment for, og hvorfor jeg hadde reist til Thailand.

Av 56 barn var det 23 igjen. Det hadde vært barnehage også – og klasser fra første til sjette.

Det var bare å sette i gang. Fikk tak i folk som mer enn gjerne ville hjelpe. Tok en tur rundt øya for å sjekke hvor mye onger det var «igjen» og hvor gamle de var.

Familieforhold, søsken, stort og smått.

Det har vært givende og en glede å få dette i gang, men også et «slit» men det har vært en lykke å se hvor godt ongene har det og hvor bra skolen er. Jeg har tatt meg tid å bli kjent med alle – sett hvordan de lever og har det. Det er mye fattigdom – men ingen klager.

Har flinke lærere. Nu yngre som underviser på en annen måte.

Staten sponser skolen litt – men beløpet er en vits.

Jeg er der hvert år fra nyttår i et par måneder. Men nu i koronatiden er det blitt lenge siden. Får reise etter nyttår. Ellers har jeg kontakt over nettet med skolen, lærere og ongene. Vi har PC, internett og Facebook og der må de skrive på engelsk. Jeg svarer ikke om de skriver på thai – det går fint, selv om det er mye artig som kommer.

Jeg har skrevet et par bøker – ei barnebok og ei for voksne. Disse selger bra. Har noen sponsorer som gir en liten sum i måneden.

Noen av barna er meget flinke. Disse har jeg klart å få over til fastlandet på videregående skole.

Jeg har også klart å få bort nattarbeidet for noen av barna. Som fiske med familien om nettene, tapping av gummitrær og restaurantarbeid på sene kvelder i familiebedrifter. Med dette er barna mer opplagt på skolen.

Skolen er pusset opp, helt topp. Nye skolepulter og stoler, musikkanlegg og musikklærer, dyrking av grønnsaker (som de får med hjem) og ei flink dame på det lille kjøkkenet, som lager så mye mat at barna får et godt måltid på skolen – også med til heimen. De fleste er meget fattige.

Uniformer er påkrevet, to sett. De skal være rene og pene hver dag. Skyss til og fra skolen må noen ha.

Temperaturen er ganske høy. Det følger trening og ymse aktiviteter i skolen. Til dette har jeg fått fikset opp et bygg som tsunamien hadde rasert – et stort murhus som hadde vært lager. Nu er det treningshus med gode matter på gulvet. Barna elsker det, og der er det kjølig og godt å være med vifter, etc.

Føler jeg har lyst å dele denne historien om skolen og «ongene mine i Thailand», takk til de som har støttet meg og fortsatt støtter meg.

Det kan være fint for dem å vite hva pengene går til, Mitt livsverk i 17 år.

Ha ei fin høgtid – julen 2021.

Anne Marie Theodorsdatter

Kommentarer til denne saken