Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
8. mars er den internasjonale kvinnedagen. Markeringen av en slik dag, går tilbake til stemmerettsbevegelsen og fagforeningskamper tidlig i forrige århundre. Det var det amerikanske sosialistpartiet som fikk i stand den første nasjonale markeringen i 1909.
I Norge vant kvinner stemmeretten i 1913, som det første selvstendige land i verden – om vi unntar frihetstiden i Sverige på 1700-tallet. Før den kom til Norge, hadde stemmeretten vunnet fram i deler av det britiske samveldet, i flere amerikanske delstater samt i Finland – den gang en del av det tsaristiske russiske imperiet.
At kvinner stiller på like fot med menn som politiske borgere, tar vi som en selvfølge i dag. Men i samtida innebar det en enorm omveltning, et anstøt mot inngrodde forventninger om kjønnsroller – det vil si mot den ansvarsfordeling som «får samfunnet til å gå rundt.»
Ettersom stemmerettskampen ble vunnet i stadig flere land, har parolene i 8. mars-togene tatt opp andre kampsaker som berører likestilling og/eller kvinners rettigheter og vilkår. En kjent gjenganger er «lik lønn for likt arbeid». Men også det meget vanskeligere temaet om retten til abort var en sentral kampsak i Norge fram mot lovendringen i 1978, og dette temaet spøker stadig i bakgrunnen ettersom den medisinske teknologien stadig setter abortrettens grenser på dagsorden.
I år har solidaritet med opprørerne i Iran og Kurdistan stått sentralt i kvinnekampen. Der kjemper folk med livet som innsats i gatene, for reelt demokrati og mot særlig kvinneundertrykkende lover.
De siste tiårene har «feminismen» som overgripende ideologi måttet tåle kritikk fra nye og kanskje uventede hold. For mange i dag, både unge og godt voksne, framstår ikke feminismen alltid så klart som et frihetsprosjekt – like ofte kan den virke å være maktas ideologi. Der de gamle feministene ville ut av husmorrollen ved å kreve like rettigheter i arbeidslivet, kan unge i dag reagere mot at karriere settes som mal for frihet? For dem som lengter etter fritid, familie og vennskap utenom arbeidslivet, virker det gamle agget mot hjemmetilværelsen snarere å spille på parti med pengemaktas krav – om å innordne seg for å «få samfunnet til å gå rundt».
En annen kritikk av dagens hjemlige feminisme, er at fokuset på «patriarkatet» blir en tvangstanke som tåkelegger mer enn det klarlegger. Den nedarvede mannsdominans, «patriarkatet», blir en hoggestabb man kan legge alle problemer på. Men derved ser man lite av de reelle mellommenneskelige relasjonene – og legger et forvirrende lag av skam over unge menneskers kjønnsbevissthet. Dette er en del av problemet, snarere enn løsningen, kan veloverveiende kritikere si.
Videre kan intense aksjoner for å skambelegge alle betenkeligheter rundt abort, undertrykke en åpen samtale om bioteknologiens farer. Dette er riktignok en innvending vi hører lite i norsk offentlighet, men en vi neppe vil kunne fortsette å vike unna i årene som kommer.
Det er med andre ord alvorlige grunner til at «feminisme» ikke umiddelbart klinger like godt i alles ører. Slike innvendinger og diskusjoner kan ikke avfeies som gammeldags kvinnehat. Det er diskusjoner som ikke hører hjemme i kamptog og på parolemøter, og heller ikke tar seg bra ut på illsinte eller hoverende «mannsforum», men som derimot gjør seg i avslappet ettertenksomhet – i gode medborgeres lag: Kvinner og menn samlet rundt det samme bordet, vi løfter glasset til skål dagen etter kampdagen. For framtida vi sammen skal skape!
På ingen måte står dette i motsetning til å rette fokus på samfunnsproblemer som særlig rammer det ene eller det andre kjønnet. Så de beste parolene fra gårsdagens 8. mars kan fortsette å lyde:
– Hør barselbrølet!
– Nei til Taliban!
– Mer kvinnehelseforskning!
– 6-timersdagen nå!
